Etruskernes historie
Etruskernes historie er den skriftlige nedtegnelsen om den etruskiske sivilisasjon som er satt sammen hovedsakelig av greske og romerske forfattere. Det finnes en del etruskiske inskripsjoner, men det meste omhandler religion og religiøse ritualer. Etruskerne etterlot ingen skriftlig historie selv, og det finnes ingen indikasjoner hos romerske forfattere om at noe slikt noen gang ble skrevet.
Opprinnelse[rediger | rediger kilde]
Det har vært foreslått at etruskerne var etterkommerne etter villanovakulturen, et bronsealder- og jernalderfolk, som skulle ha utviklet en egen etruskisk kultur på begynnelsen av 600-tallet f.Kr., med et skriftspråk skrevet med det euboianske alfabetet. Men etruskisk språk var ikke i beslektet med gresk eller noe annet indoeuropeisk språk.
Det var Herodot som hadde rett da han på 400-tallet f.Kr. skrev at etruskerne kom fra Lydia i Lilleasia (dagens Tyrkia). Dette ble avdekket med moderne DNA-analyser.[1] DNA-prøvene viste liten genetisk variasjon, hvilket tyder på at etruskerne var etterkommere etter en enkelt befolkningsgruppe med felles opphav i Midtøsten.
Veggmalerier og statuer i etruskiske gravkammere gir inntrykk av et behagelig dagligliv i aristokratiske bystater med en sentralisert maktstruktur som holdt orden og iverksatte offentlige byggverk som vanningsanlegg, veier og forsvarsanlegg.
Thalassokrati[rediger | rediger kilde]
Den etruskiske sivilisasjonen var et thalassokrati (av gresk Θαλασσο-κρατία, der thalasso- = hav) betyr et «havvelde», en stat basert på overlegen sjømakt.[2]
Den etruskiske ekspansjonen siktet både nordover til Podalen og sørover inn i Campania. Noen mindre byer på 500-tallet f.Kr. synes å ha forsvunnet på denne tiden, tilsynelatende blitt oppslukt av større og mektigere naboer. Etruskernes politiske struktur fremstår ganske lik, skjønt mer aristokratisk, enn den man fant i Magna Graecia. Etruskisk mytologi viser stor påvirkning fra antikkens grekere.
Gruvedrift og handel med metall, spesielt kobber og jern, lå til grunn for etruskernes velstand som utvidet deres makt over den italienske halvøya og Middelhavets vestlige deler. Her kolliderte deres interesser med grekerne, spesielt fra og med 500-tallet f.Kr. da folk fra Fokaia grunnla kolonier langs kysten av Frankrike, Catalonia i Spania og på Korsika. Etruskerne allierte seg med Kartago på Afrikas nordkyst som også følte sine interesser truet av gresk ekspansjon.
En gang rundt 540 f.Kr. beseiret en kombinert etruskisk og karthansk flåte på 120 skip utenfor kysten av Korsika i slaget ved Alalia en gresk flåte på seksti skip. Korsika ble deretter delt mellom kartagerne og etruskerne, mens kartagerne tok Sardinia. Resultatet var at Kartago økte sin innflytelse, ikke bare over grekerne, men også på bekostning av etruskerne som ble tvunget tilbake til den nordlige delen av Tyrrenhavet.
Det endelige vendepunktet var da Aristodemus slo tilbake etruskernes angrep på den greske byen Cumae i 524 f.Kr.[3] Etruskerne overså også Romerrikets fremvekst mens de fortsatte sine forsøk på å få makten i Sør-Italia. I nord hadde de etablert seg ved villanovaenes gamle senter Bologna, og de hadde brutt igjennom til Podalen, grunnlagt Marzabotto ved elven Reno, og satt opp handelsstasjoner på adriaterhavskysten i Rimini for handel med Istria. Etruskerne var splittet mellom sin beundring for gresk kultur, og frykt for grekernes hensikter. Mens de hadde et godt forhold til fastlandsgrekerne, var forholdet til Magna Graecia - greske kolonier som Syrakus og Cumae - anspent med tidvis voldelige sammenstøt.[4]
Tapet av områder[rediger | rediger kilde]
Fra begynnelsen av den første halvdelen av 400-tallet f.Kr. betydde den nye internasjonale politiske situasjonen begynnelsen på den etruskiske tilbakegangen. I år 480 f.Kr. ble etruskernes allierte Kartago beseiret av et forbund av de greske byene i sørlige Italia, Magna Graecia. Noen få år senere, i år 478 f.Kr., beseiret tyrannen Hieron fra Siracusa (østkysten av Sicilia) i allianse med Aristodemus, tyrannen av Cumae, etruskerne i sjøslaget ved Cumae (dagens italienske region Campania).[5] Nederlaget var avgjørende for den videre etruskiske ekspansjonen sørover i Italia. Etrurias innflytelse over byene i Latium og Campania ble kraftig svekket, og de ble tatt over av romere og samniere. Sjøslagets betydning er bevitnet i en etruskisk bronsehjelm funnet i den store greske helligdommen Olympia.
Hjelmen bærer inskripsjonen: «Hieron, sønn av Deinomenes, og folk fra Siracusa, (viet) til Zeus etruskisk (krigsbytte) fra Cumae». I dag er hjelmen utstilt i British Museum i London.[6]
Med tapet av sin politiske innflytelse mistet etruskerne kontroll over havet og store landområder. De forsøkte å gå i forbund med athenerne i et militærtokt mot Siracusa i år 418 f.Kr. som en del av Peloponneskrigen, men hærtoktet feilet, og det nye nederlaget bidro ytterligere til etruskernes tilbakegang. Også for Athen var hærtoktet fatalt: med et slag gikk to hundre skip tapt, og tusener av soldater omkom.
Erobret av Roma[rediger | rediger kilde]
400-tallet og framover var tunge tider for de etruskiske bystatene. Mens de etruskiske byene hadde nådd toppen av sin økonomiske utvikling blomstret de greske koloniene økonomisk og kulturelt.
På grensen mellom Etruria og Latium dukket det opp en ny fare i den voksende byen Roma. Byen en tid hadde vært dominert og styrt av etruskerne, men hadde i urolige tider skaffet seg uavhengighet og gått selv til angrep. I nord hadde umbrere angrepet og erobret Rimini og Ravenna.[8] Samtidig kom det i løpet av 300-tallet f.Kr. bølger av galliske invasjoner, særlig av stammene cenomaniere og boiere, i de nordlige områdene, der gallerne fortrengte etruskerne og overtok Podalen og Adriaterhavskysten. Boierne ga siden navn til Bologna. Gallerne nådde Picenum og Etruria på slutten av 400-tallet og herjet Roma i ca. år 391 f.Kr.
Fra midten av 300-tallet og framover var de en gang militært sterke etruskiske byene blitt redusert til mer eller mindre isolert bystater som trakk seg tilbake til deres opprinnelige områder i midtre Italia. Fra 200-tallet lå de i stadige kamper mot den stadige sterkere romerske makten som underla seg den ene etruskiske byen etter den andre. Muligens manglet de gjenværende etruskiske byene en nasjonal samlende enhet som kunne gjort dem i stand til å koordinere en samlet motstand. På begynnelsen av 100-tallet f.Kr. var den etruskiske sivilisasjonen helt underlagt Roma og forsvant med tiden.[9]
I Æneiden seiler Æneas i bok ti ned langs Italias kyst i følge med sine etruskiske allierte for å komme de beleirede i Troja til hjelp. Først da skipene er fremme, og folkene går i land nær slagmarken, nevner Virgil etruskernes anfører, stormguden Tarchon, som uklokt ignorerer vindforholdene og kjører skipet sitt inn i kysten så det knuses og synker. Tarchons landstigning skjer dermed i alt annet enn verdige former. Fra Evander får Æneas kjennskap til at Tarchon, bror eller sønn av Tyrrhenus, var anfører for et etruskisk forbund som reiste seg mot Caeres brutale konge Mezentius. Men en haruspex hevdet at det var forbudt for en italiener å nedkjempe en slik stormakt. Man skulle se etter en utenlandsk anfører. Tarchon bad derfor Evander om hjelp, men han følte seg for gammel og viste til Æneas.[10]
Noen etruskiske ledere[rediger | rediger kilde]
Etruskiske ledere var konger. Det er nedtegnet mange individuelle etruskiske kongenavn, de fleste av dem ligger dog i et historisk tomrom, men med nok kronologisk bevis til å vise at kongedømmer fortsatte i den etruskiske bykulturen lenge etter at de hadde blitt erobret av grekere og romere[11] hvor etruskiske konger ble lenge husket med mistenksomhet og forakt. Da den siste kongen ble utpekt i byen Veii skal de øvrige etruskiske byene etter sigende ha blitt rasende og tillot romerne å knuse Veii.[12]
Det er antatt at etruskiske konger var ledere av religiøse kulter og i krig. Etruskerkongenes kongenes verdighetssymboler er kjente ettersom de ble arvet av romerne og tilpasset som symboler for den republikanske autoriteten utøvet av konsulene: purpurkappen, og ikke minst fasces: en bunt med pinner eller kjepper knyttet rundt en øks og som ble båret under opptog og seremonier, båret av liktorer foran kongen i offentlige opptredener.[13]
Tradisjonen som ble opprettholdt i etruskiske byer om å komme sammen under en felles leder skjedde ved et årlig rådsmøte som ble holdt ved den hellige lund i Fanum Voltumnæe. Det nøyaktige stedet for dette har vært et fast diskusjonstema for forskere siden renessansen. I tider uten krise var posisjonen praetor Etruriæ, slik romerske inskripsjoner har uttrykt det, uten tvil vært hovedsakelig seremoniell og knyttet til kult.
- Osiniu (ved Clusium) sannsynligvis tidlig 1100-tallet f.Kr.
- Mezentius fl. c. 1100 ? f.Kr.
- Lausus (ved Caere)
- Tyrsenos
- Velsu fl. 700-tallet f.Kr.
- Larthia (ved Caere)
- Arimnestos (ved Arimnus)
- Lars Porsena (ved Clusium) fl. Slutten av 500-tallet f.Kr.
- Thefarie Velianas (ved Caere) slutten av 500-tallet – tidlig på 400-tallet f.Kr., kjent fra hans tempeldedikasjon nedtegnet på Pyrgi-tavlene
- Aruns (ved Clusium) fl. c. 500 f.Kr.
- Volumnius (ved Veii) mid 400s–437 BC f.Kr.
- Lars Tolumnius (ved Veii) late 400s–428 f.Kr.
Etruskiske konger av Roma:
- Lucius Tarquinius Priscus (616–579 f.Kr.))
- Servius Tullius (578–535 f.Kr.))
- Lucius Tarquinius Superbus (535–510/509 f.Kr.)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ John Hooper: «The enigma of Italy's ancient Etruscans is finally unravelled», The Guardian
- ^ Thalassocracy
- ^ Max Cary, H.H. Scullard: History of Rome: Down to the Age of Constantine
- ^ Anthony Pereira: Rome (s. 65-66), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
- ^ Titus Livius Hist. II,14.; Dionysios fra Halikarnassos, VII, 5 & 6
- ^ Bronsehjelmen med inskripsjon, British Museum
- ^ Fasces
- ^ Strabon V,1,7 & 10-11
- ^ The Decline of the Etruscans
- ^ Kevin Muse: Sergestus and Tarchon in the "Aeneid"
- ^ Barker, Graeme & Rasmussen, Tom: The Etruscans, 1998:87ff.
- ^ Dette er en tolkning som er gitt av Titus Livius (v.1.3).
- ^ Barker and Rasmussen 1998:89.