Gelasius I

Gelasius I (født i Kabylia, død 19. november 496 i Roma) var pave fra den 1. mars 492 til sin død. Han æres som helgen i den katolske kirke, med minnedag 21. november.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Om Gelasius' opphav er det kjent at faren var en prest ved navn Valerius, og at han i et brev til keiser Anastasios I kalte seg «Romanus natus» men i Liber Pontificalis sies å være av «natione Afer» noe som er blitt tolket som at han kom fra Afrika, en oppfatning som er blitt alment utbredt. Historikeren J. Conant mener at de to opplysningene godt kan la seg harmonisere, ved det at «Romanus natus» godt kan indikere at han ble født innen det romerske Afrika, med sine borgere av Roma, ble erobret av vandalene.^[1]^[2]

Pave[rediger | rediger kilde]

Gelasius ble valgt til pave den 1. mars 492, som etterfølger etter Felix III. Han kjempet for å bevare de gamle tradisjoner, og mente at den prestelige myndighet var høyere rangert enn den kongelige, noe som gjerne ble gjentatt gjennom middelalderen. Lenge tilskrev man Gelasius kanoniseringen av de hellige skrifter, men den katolske kirkers forskere er kommet til at det heller antagelig var pave Damasus I.

Gelasius skrev mange hymner og en messebok.

Han bidro med en viktig doktrine som tok opp den oppdeling mellom veldslig og åndelig makt som han anså skulle råde mellom paven og keiseren. Det gjaldt den gang å markere rolleavgrensningen mellom paven og keiser Anastosios I, Odoaker og Theoderik; mellom pavedømmet («auctoritas sacrata pontificum») og keiserdømmets («regalis potestas»).

Denne dualistiske doktrine om «de to sverd» skulle under høymiddelalderens kirkereformer få stor betydning for å styrke kirkens myndighet og pavens autoritet i relasjon til monarker.

Et skrift fra pave Gelasius (Ad Rufinum et Aprilem episcopos) oppviser det første belegg for adjektivet modernus; han benytter det for å avgrense nye lærer (admonitiones modernas)^[3] fra gamle regler (antiquis regulis)^[4].

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ J.Conant, Staying Roman: Conquest and Identity in Africa and the Mediterranean, 439–700, CUP, 2012, p. 83.
^ Monks of Ramsgate. “Pope Gelasius”. Book of Saints, 1921. CatholicSaints.Info. 7 May 2016
^ Gelasius: Ad Rufinum et Aprilem episcopos. I: Andreas Thiel (utg.): Epistolae Romanorum Pontificum Genuinae. Bd. 1, Peter, Braunsberg 1867, S. 389.
^ Gelasius: Ad Martyrium et Justum episcopos. I: Andreas Thiel (utg.): Epistolae Romanorum Pontificum Genuinae. Bd. 1, Braunsberg 1867, S. 386.