Hurre
En eller ei hurre eller en brummer er et primitivt instrument for å lage lyd.[2][3][4][5] I enden av en snor eller reim er det festet en flat skive, og når reimen med skiven snurres rundt, lages en brummende lyd som kan varieres ved å endre lengden av reimen, størrelsen og formen til skiven eller farten som det snurres med. Instrumentet er kjent fra urgammel tid i mange kulturer.
En hurre funnet ved Saltstraumen er det eldste kjente lydinstrumentet i Norge, 4-5 000 år gammelt.[6]
Ifølge Ivar Aasen betyr «å hurre» «å hvirvle, svinge rundt, især med en susende lyd».[7]
Instrumentet er på norsk også kalt «tre-tore» (Vågå), «snurre» (Fåberg), «finn-flerre» (Rana) og «tvinne» (Sunnmøre).[3][4] På engelsk er instrumentet kalt bullroarer («oksebrøler») eller turndun. I oldtidens Hellas ble instrumentet kalt rhombos etter ordet for «å dreie», og fra dette har vi fått navnet på den geometriske formen rombe. Antagelig hadde skiven i enden på reimen ofte en rombelignende form.[8]
Som lydinstrument er en hurre klassifisert som en fri aerofon.
Funn fra Tuv ved Saltstraumen[rediger | rediger kilde]
På en 4-5 000 gammel steinalderboplass på gården Tuv ved Saltstraumen ble det i 1990 funnet en hurre, et stykke slipt skifer med tre hakk i enden til reimen. Dette er det eldste musikkinstrumentet funnet i Norge. En kopi av funngjenstanden med snor ble prøvd ut og laget «en brummende, hvinende, susende lyd som bølger frem og tilbake».[5]
Andre oldtidsfunn[rediger | rediger kilde]
På gamle hulemalerier i Pyreneene finnes avbildninger av folk som bruker hurrer. Disse bildene er over 15 000 år gamle.[2]
I Danmark ble det i 1960 funnet en hurre av bein på Kongemose-boplassen i Store Åmose på Sjælland, rundt 8 000 gammel.[9] Instrumentet fungerer like godt i dag.[2]
Bruk[rediger | rediger kilde]
Hurrer har antagelig vært brukt av gamle naturfolk i religiøse seremonier og magiske ritualer, og for å skremme dyr og mennesker. Fiskeform på mange gamle hurrer kan ha hatt en magisk funksjon. Bruken er kjent hos inuitter, nord-amerikanske indianere og fra Asia og Australia. I Malaysia ble hurrer brukt for å skremme vekk elefanter.[4]
I sagaen om Eirik Raude fortelles det om skrælingene at de «svingte med tre» og laget lyd da de kom i skinnbåter for å møte Torfinn Karlsevne, og dette har vært tolket som bruk av hurrer.[10]
Fra Sunnmøre er det fortalt at en hurre skulle kunne brukes for å styre og dempe farlige kastevinder. Hurren kunne brukes i naustdøra før en la ut på sjøen. Hurren hadde en lyd som minnet om lyden kastevindene kunne lage over vannflaten.[2][4] Fra Voss er det fortalt at både kyr og hester var redde for lyden av en hurre.[4]
Bildegalleri[rediger | rediger kilde]
|
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ R. Young, W. Morgan (1992). An Analytical Lexicon of Navajo, University of New Mexico Press ISBN 0-8263-1356-6, s. 461.
- ^ a b c d Ola Dimmen (1982). Om å lage musikkinstrument. Oslo: Noregs boklag. s. 13. ISBN 82-522-0511-9.
- ^ a b Leif Løchen (2000). Fra skorofele til salmodikon. Nord-Gudbrandsdal folkemusikkarkiv. s. 42. ISBN 82-995760-0-8.
- ^ a b c d e Reidar Sevåg (1973). Det gjallar og det læt. Det Norske Samlaget. s. 21f. ISBN 82-521-0194-1.
- ^ a b Hein Bjartmann Bjerck (1992). Spor ved Saltstraumen gjennom 10 000 år. Nordland fylkeskommune.
- ^ «Brummeren fra Tuv»
- ^ Ivar Aasen (2003). Norsk Ordbog (Ny utgåve ved Kristoffer Kruken og Terje Aarset utg.). Oslo: Det Norske Samlaget. s. 294. ISBN 82-521-5928-1.
- ^ Steven Schwartzman (1994). The words of mathematics. An etymological dictionary of mathematical terms used in English. Washington, DC: The Mathematical Association of America. s. 189. ISBN 0-88385-511-9.
- ^ «Åmosen fra istid til bondetid» (s. 33)
- ^ Ola Kai Ledang (1995). Middelalderen i Trøndelag. Årbok 1995. Trøndelag folkemuseum, Sverresborg. s. 55. ISBN 82-90348-23-1.
- ^ J.W. Powell (1892). Ninth Annual Report of the Bureau of Ethnology, s. 477
- ^ A.L. Kroeber (1908). Ethnology of the Gros Ventre, Anthropological Papers of the American Museum of Natural History, s. 190