Indisk astronomi
Historisk indisk astronomi (sanskrit: Jyotiṣa) er en av de seks disiplinene (Vedanga) som er knyttet til studiet av Vedaene. Den eldste bevarte indiske teksten om astronomi er en avhandling av Lagadha, som er datert litt forskjellig til Mauryariket i de siste århundrer f.Kr.
Som tilfellet er med andre tradisjoner, var den av religiøs art og vil bli oppfattet som astrologi i moderne terminologi. Hinduistisk astrologi var sterkt påvirket av hellensk astrologi i de første århundrene e.Kr., deriblant gjennom Yavanajātaka, en oversettelse til sanskrit av en gresk tekst fra det 2. århundre.
Historisk indisk astronomi blomstret på 500-tallet med astronomen Aryabhata. Hans tekst Aryabhatiya (499. e.Kr.) representerte summen av astronomisk kunnskap på denne tiden, og hadde en betydelg innflytelse på islamsk astronomi. Andre astronomer fra den klassiske epoken som bygde videre på Aryabhatas verk, var Brahmagupta, Varahamihira og Lalla.
Den indiske astronomiske tradisjon forble aktiv gjennom middelalderen og frem til 1500- og 1600-årene, spesielt innenfor Kerala-skolen for astronomi og matematikk.
