Kentumspråk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Indoeuropeiske språk inndeles i kentumspråk (blå) og satemspråk (rød)

Kentumspråk er navnet på den greinen av den indoeuropeiske språkfamilien som ble utskilt etter delingen fra satemspråk. Gruppen omfatter de germanske, keltiske, greske, italiske og tokariske språk.

Distinksjonen mellom kentum- og satemspråk bygger på visse karakteristiske skiller i lydmønstrene. Lyden k i noen indoeuropeiske språk tilsvarer s i andre, og man antar at en felles lydforandring har funnet sted i et eldre språkstadium for satemspråkene, som de da ikke delte med kentumspråkene. Den vanligste rekonstruksjonen av det urindoeuropeiske lydsystemet postulerer tre serier av velare plosiver, hvor den labiovelare er bevart i kentumspråk mens palatovelarer er oppgått i de ufargede velarene.

Satem er avestisk for tallet 100 og centum er det tilsvarende latinske ordet. De germanske språkene er kentumspråk, men her har den opprinnelige innledende [k] gjennom en senere lydforandring i Grimms lov blitt endret til [h], liksom det norske ordet hundre.

Skillet mellom kentumspråk og satemspråk følger i hovedsak geografiske skillelinjer mellom øst og vest. Kentumspråkene regnes som de vestlige indoeuropeiske språk, mens de slaviske, baltiske og indoiranske språk er satemspråkene og de østlige indoeuropeiske språk.

Et unntak fra denne geografiske skillelinjen ble påvist gjennom oppdagelsen av de tokariske språkene i Sentral-Asia, som var kentumspråk.

Kilder[rediger | rediger kilde]