Luhansk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Luhansk

Flagg

Våpen

LandUkrainas flagg Ukraina
OblastLuhansk oblasts flagg Luhansk oblast
Grunnlagt1795
Oppkalt etterLuhan
Postnummer91001–91479
Retningsnummer0642
Areal257 km²
Befolkning417 990[1] (2015)
Bef.tetthet1 626,42 innb./km²
Høyde o.h.105 meter
Bystatus1882
Nettsideloga.gov.ua/
Posisjonskart
Luhansk ligger i Ukraina
Luhansk
Luhansk
Luhansk (Ukraina)
Kart
Luhansk
48°34′18″N 39°17′50″Ø
Luhansk på Commons

Luhansk (ukrainsk: Луганськ; russisk: Луга́нск – Lugansk; fra 1935 til 1958 og 1970 til 1990: Vorosjilovgrad) er en by i det østlige Ukraina. Byen har 445 900 innbyggere (2004), og er administrasjonssenter i Luhansk oblast. Det ligger i Donets-regionen. Luhansk er den 11. største byen i Ukraina etter befolkning (per 1. januar 2022 bodde det rundt 397 000 mennesker i byen).[2] Sammen med de rundtliggende distriktene i regionen utgjør byen et tettsted på 500 000 mennesker.

Luhansk fungerte som det administrative senteret i Luhansk oblast, før pro-russiske separatister tok kontroll over byen i 2014 og gjorde den til hovedstaden i den selverklærte Folkerepublikken Lugansk. Offisielt okkuperte territorier i Ukraina.[3] Den ukrainske administrasjonen befant seg i Sievierodonetsk fra 2014 til 2022 under krigen i Donbas, på grunn av at Ukraina ikke hadde kontroll over Luhansk. Sievierodonetsk ble tatt over av Russland i 2022 og Luhansk oblast ble senere annektert av Russland på slutten av 2022. Fra 5. februar 2023 er det bare landsbyen Bilohorivka som fortsatt er under kontroll av Ukraina i Luhansk oblast.[4][5]

Navn og etymologi[rediger | rediger kilde]

Det offisielle navnet på byen er Luhansk [ɫʊˈɦɑɲsʲk], som er avledet av det tilsvarende hydroonymet «Luhan». Navnet på elven har på sin side flere mulige opphav, spesielt fra ukrainsk og tyrkisk. I følge den ukrainske versjonen kommer navnet fra det ukrainske ordet luh, eng, mer presist elveslette.[6]

I periodene 1935 til 1958 og 1970 til 1990 het byen Vorosjilovgrad, oppkalt etter kommunistlederen Kliment Vorosjilov. På grunn av vedtaket i 1957 av dekretet fra presidiet til Sovjetunionens øverste sovjet, som forbød å navngi bosetninger etter statsmenn i løpet av deres levetid, fikk byen navnet Luhansk tilbake igjen i 1958, men i 1970, etter at Voroshilov døde, ble byen igjen omdøpt til Voroshilovgrad.[7] I løpet av Perestrojka, i 1990, ble byen igjen omdøpt til Luhansk.[8] Under det tyske styret under andre verdenskrig, som varte mindre enn ett år i byen, var det forsøk på å introdusere et historisk navn.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Kosakkperiode[rediger | rediger kilde]

I Zaporizjzja sitsjtiden var det kosakk-vinterbosetninger i byens territorium, som senere kom til å vare hele året. Stedet tilhørte Kalmius palanka fra Zaporizjzja-lokalhæren.

  • Kossakken Verhun overvintret ved Luhan-elven, hvor den moderne landsbyen Verhunka i Zjovtnevyj-distriktet nå befinner seg;[9]
  • Veselenka-eiendommen nær hvor Luhan-elven møter Donets, som nå er landsbyen Veselenka i Zjovtnevyj-distriktet;[9]
  • Tsjervonyj Jar («rød ravine») ved Donets er nå landsbyen Tsjervonyj Jar i Zjovtnevyj-distriktet;[9]
  • Kamianyj Brid («steinete vadested») er nå innenfor grensene til det moderne Kamianyj Brid-distriktet.[10][11]

På begynnelsen av 1600-tallet var den venstre bredden av Donets innenfor det nåværende Donbas for det meste bebodd. Høyre bredde av Donets, innenfor grensene til de moderne Luhansk- og Donetsk-regionene, forble ubebodd som før. Årsaken til at høyre bredde var ubebodd var den aktive motstanden til Krim-khanatet med støtte fra Tyrkia. Unntaket var bare militære festninger bevoktet av militære garnisoner. Men de måtte også tåle angrep fra nomader mer enn én gang.[12]

I motsetning til Krim-tatarene og Zaporizjzja-kosakkene, ble landene øst for Bakhmut avvist av tsarregjeringen for militære bosetninger for de innfødte på Balkan, som da ble ledet av Jovan Šević og Rajko Depreradović, og ble til Slovjanoserbia, med bosetninger som Kamyanyj Brid og Verhunka. I 1775 ble Zaporizjzja sitsj likvidert, som overførte disse landene til statlige institusjoner i det russiske imperiet.[9]

Det russiske imperiet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Guvernementet Jekaterinoslav

Luhansk ukrainske teater

Byens historie går tilbake til 1795, da den britiske forretningsmannen Charles Gascoigne bygget en jernstøperifabrikk her. Det ble det første store metallurgiske foretaket sør i det russiske imperiet. Anlegget begynte å produsere i 1800, og ved produksjon av støpejern ble den den nyeste og, for første gang i Russland, ble koks bruk hert. Selskapet spesialiserte seg på produksjon av militære våpen og prosjektiler. Luhansk-våpen ble brukt i slaget ved Borodino og i Krimkrigen. I mellomkrigstiden ble det produsert jordbruksmaskiner, utstyr til møller, brennerier, sukkerfabrikker m.m. Luhansk Foundry startet gruveutdanning i Donbas. Anlegget kombinerte de beste kreftene til gruvespesialister, fungerte som et vitenskapelig senter i Donetsk-bassenget, der gruvekunst ble født og utviklet, og mange problemer innen gruvevitenskap og teknologi ble utviklet og praktisk talt løst. Forskere som Jevgraf Kovalevskyj, Lev Sjeviakov, Aleksandr Terpygorjev jobbet her som praktikanter. Den første av dem utførte den første vitenskapelige stratigrafiske og geologiske studien av Donetsbassenget.[13][12][14][15][16]

På 1870- og 1880-tallet dukket det opp nye fabrikker i Luhansk. De største var den statseide patronfabrikken i Luhansk og damplokomotivfabrikken, hvis eier var den tyske industrimannen Gustav Hartmann. I 1898 var det mer enn 30 industribedrifter i Luhansk, i tillegg til mange små fabrikker og håndverksverksteder. På slutten av 1800-tallet ble Luhansk koblet til andre regioner med to jernbanelinjer: Luhansk-Debaltseve og Luhansk-Millerovo. Flere banker dukket opp i byen, den største var Azov-Don Bank,og flere biblioteker og kinoer opererte her. På begynnelsen av 1900-tallet dukker det opp en gruve- og handelsklubb, en bypark, osv. Byen ble til et industrisenter med flere grener. 58 bedrifter opererte her i 1898. I følge folketellingen fra 1897 bodde det 34 200 mennesker i byen, og på tampen av første verdenskrig, 68 500 innbyggere.[13]

Den ukrainske revolusjonen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Den ukrainske revolusjonen og Den russiske borgerkrigen

Som et arbeidersenter støttet Luhansk den sovjetiske regjeringen aktivt i 1917. Her ble rådet for arbeidernes representanter opprettet i begynnelsen av mars 1917. I august 1917 ble Kliment Vorosjilov valgt til formann for bydumaen. I 1919 og i begynnelsen av 1920 ble byen ansett som sentrum av Donetsk-fylke. Den ukrainske nasjonale regjeringen hadde nesten ingen kontroll over den (den nasjonale bevegelsen i Luhansk og Slovyanoserbskyj-distriktet manifesterte seg i opprettelsen av det ukrainske distriktsrådet, en avdeling som de frie kosakkene opererte under), de viktigste motstanderne av bolsjevikene her var Donkosakkene. I desember 1917 prøvde enhetene til Ataman Kaledin å stoppe aktivitetene til rådene, og okkuperte alle industrisentrene i Donbas. For å motarbeide kosakkene ble hovedkvarteret til den røde garde opprettet i Luhansk, ledet av Vorosjilov og Aleksander Parkhomenko. I slutten av desember ble Kaledin-troppene beseiret. I februar-mars 1918 var Luhansk en del av Donetsk-Kryvyj Rih sovjetrepublikk. Fra 28. april til 14. desember 1918 var byen under styre av den ukrainske staten Pavlo Skoropadskyj. Den 21. januar 1919 ble makten til den bolsjevikiske militærrevolusjonskomiteen proklamert i Luhansk. Men fra 4. mai til 24. desember 1919 var byen under Anton Denikins frivillige hærs myndighet. Etter nederlaget i januar 1920, ble sovjetmakten endelig etablert i Luhansk.[13]

Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk

Sovjetisk Luhansk lokomotivklasse СО

Industri er fortsatt hovednæringsveien i byen. Luhansk fikk bystatus i 1882, og ble i sovjettiden utbygd til et industrisentrum.

På slutten av 1922 opplevde Luhansk damplokomotivanlegg økonomisk vekst. I 1922-1923 ble 49 damplokomotiver av «E»-serien bygget, og i løpet av de neste fem årene (1923-1927), enda 447 damplokomotiver i forskjellige varianter. I 1933 ble det rekonstruerte anlegget det største lokomotivbyggende foretaket i Europa. I 1921–1941 økte Luhansk-anleggne oppkalt etter Artjom, Jakubovskij, Rudij, Parkhomenka[klargjør] og andre foretak også kapasiteten.[13] I juni 1938 ble Donetsk-regionen delt inn i Stalinsk og Voroshilovgrad-regionene, sistnevnte inkluderte fire byer og 28 distrikter. Fra januar 1939 bodde 1 837 000 mennesker i regionen, hvorav 65,8% var landlige, 34,2% var urbane.[17][18] Regionen ble omdøpt samtidig med byen. Denne adminavdelingen er bevart til nå.

Holodomor[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holodomor

Den 31. august 1932 utstedte Luhansk en resolusjon fra Bykommunistpartiets byråd om at det ikke er tillatt å bruke brød til offentlige måltider i kantinene til kollektivgårder.[19][20] Organisert av det kommunistiske totalitære regimet, påvirket Holodomor i 1932–1933 også arbeidere i alle industrigrener. På denne tida sendte den sørafrikanske ingeniøren Jerry Berman, som jobbet i Donetsk- og Luhansk-regionene, detaljerte vitnesbyrd om Holodomor til sine slektninger og venner (brevene hans er nå i Holodomor-museet).[21] Flere ganger kunngjorde de sovjetiske myndighetene i Luhansk-regionen styrkingen av korninnkjøp, og anerkjente de eksisterende skalaene som «utilfredsstillende».[22][23][20] Det finnes også dokumenter som bekrefter inndragning av mat med unntak av andre ting.[klargjør] Det var på denne tiden vanlig å leve sammen i store familier på ti eller flere, så mengden matprodukter på tvers av en familie var ofte stor, og alle disse kunne bli konfiskert. I tillegg til mat og klær ble det også tatt fat, skjeer og gafler.[24][20] Bevis om tyveri av brød ble bevart i en av Luhansk-avisene. Forfatteren klager også over mangelen på løsninger på problemene med slik «hooliganisme»:[25][20]

Нині спостерігається низка випадків крадіжки хліба з копиць, обмолоту його на полу. Є випадки стрижки колосу з копиць. Крадуть, головно, не колгоспники, але є випадки, що й де хто з несвідомих колгоспників простягає нишком руку до колгоспного добра, піддавшись на агітацію клясового ворога.

Oversett

For tiden er det en rekke tilfeller av brødtyveri fra landet, det treskes opp fra bakken. Det er tilfeller av nedkutting av mais fra landet. Først og fremst er det ikke kolkoser som stjeler, men det er tilfeller der noen besvistløse gårdsarbeidene sniker hendene sine inn på den kollektive gårdseiendommen, og bukker under for klassefiendens propaganda.

Den røde terroren[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den røde terroren

I Luhansk-regionen på 1930-tallet ble mer enn 30 000 mennesker skutt, dømt til lange fengselsstraffer, og forvist til avsidesliggende steder nord i Sovjetunionen, spesielt Sibir og Sentral-Asia. Toppen av undertrykkelsen kom i 1937–1938, da nesten 13 000 mennesker ble dømt.[13]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

17. juli 1942 kom byen under nazistenes kontroll. De nazistiske myndighetene ble møtt av lokalbefolkningen ganske likegyldig. De nye eierne av byen grunnla den ukrainskspråklige avisen Nove Zjyttja («Nytt liv»), agiterte lokalbefolkningen til å jobbe i Tyskland (de såkalte ostarbeiterne), sykehus ble restaurert på grunn av tyskernes frykt for epidemien, kirker jobbet fritt, osv. Jødespørsmålet ble aktivt diskutert i Nove Zjyttja, og generelt skilte det seg ikke mye fra NSDAP-linjen. Den 14. februar 1943 ble Vorosjilovgrad tatt tilbake av den røde armé. I løpet av denne perioden kan det ha vært en «Molodaya gvardia» («ung vokter»), en anti-nazistisk ungdomsundergrunnsorganisasjon som opererte i Sorokine (den gang Krasnodon) nær Luhansk. Noen detaljer om organisasjonens aktiviteter, så vel som dens eksistens i moderne historisk vitenskap, blir diskutert.[26]

Uavhengig Ukraina[rediger | rediger kilde]

Til 2014[rediger | rediger kilde]

Streik av Donbas gruvearbeidere[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Streik av Donbas gruvearbeidere

Viacheslav Tsjornovil ved gruven oppkalt etter Pochenkova, Makijivka, 1990-tallet

Donbas, som et stort metallhjerte i Sovjetunionen, trengte penger for vedlikeholdet av byen, som sluttet å bli tildelt nær statens kollaps. De første gruvearbeiderstreikene fant sted i 1989, det vil si to år før Sovjetunionens sammenbrudd. Det er viktig å merke seg at disse streikene ble en av impulsene til å endre det økonomiske og politiske systemet i 1991. Den 7. juni 1993 startet den største streiken av Donbas-gruvearbeidere i hele det uavhengige Ukrainas historie. Den spredte seg raskt til andre gruver, og deretter til andre bedrifter i Donetsk og naboregionene.[27][28]

Hovedrollen ble besatt av gruvearbeidere fra Donetsk. I Luhansk er det imidlertid kjent et tilfelle av selvtenning av en gruvearbeider i protest. I juli-august 1998, i Luhansk, valgte Krasnodon-gruvearbeiderne «Barakova», «Duvanna», «Krasnodarska-Pivdenna» og «Sukhodolska-Skhidna» den regionale statsadministrasjonen og regionrådet, hvis ledere var Oleksandr Jefremov og Viktor Tikhonov, med krav om å nedbetale ubetalt lønn innen 2,5 år. Den 24. august på Ukrainas uavhengighetsdag, ble demonstranter spredt. For første gang i det uavhengige Ukraina ble spesielle midler brukt mot deltakerne i en fredelig protest: batonger og tåregass. Som et resultat av sammenstøtet ble 22 gruvearbeidere, 12 Berkut-ansatte og 3 politifolk skadet.[29][30][31] 14. desember, klokken fire om morgenen, som et tegn på protest mot myndighetenes handlinger og mobbing fra gruveadministrasjonen «Barakova», som skyldte lønn siden 1996, etterå ha blitt drevet til fortvilelse, selvantente gruvearbeideren Oleksandr Mikhalevitsj seg. 17. desember var all gjeld nedbetalt. Etter disse hendelsene i Luhansk-regionen prøvde flere gruvearbeidere å begå selvmord for å tvinge myndighetene til å betale etterskuddslønn.[32][33]

I sovjettiden var Donbas den største kullgruve-, metallurgiske og kokskjemiske regionen, og falt i tilbakegang etter Sovjetunionens sammenbrudd og at Ukraina ble uavhengig. Lugansk-regionen, sammen med den nærliggende Donetsk-regionen, var en av de fattigste og mest problematiske. I 2003 var 55 % av regionens virksomheter ulønnsomme.[33]

Euromajdan[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Euromajdan

I slutten av november 2013 og 2014, under Euromajdan, fant det sted demonstrasjoner til støtte for protester i byen. Den 24. november, i sentrum av Luhansk, på torget nær monumentet til Taras Sjevtsjenko, uttrykte rundt 100 mennesker sin støtte til europeisk integrasjon. Donkosakker, som var motstandere av Ukrainas tilnærming til EU, prøvde å forhindre handlingene.[34] For å gjøre det umulig for demonstranter fra forskjellige leire å holde møter på det sentrale torget, begynte installasjonen av et juletre, selv om det i begynnelsen av november ble tatt en beslutning om å installere det på Fair Square (Gazeta «Luhanska Pravda» gate).[35][36] Den 26. november 2013 forbød byens eksekutivkomité masseaksjoner fra 26. november 2013 til 14. januar 2014.[37] 1. desember 2013 ble protestene i sentrum gjenopptatt i Luhansk. Rallyet ble holdt under slagordet: «Resign Janukovitsj!».[38]

Etter 2014 og før 2022[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Krigen i Donbas og Folkerepublikken Lugansk

Våren 2014 er byen under kontroll av pro-russiske terrororganisasjoner.

Fra 2014 har Luhansk oblast blitt en utbryterrepublikk kontrollert av den selvproklamerte Folkerepublikken Lugansk, som ikke er internasjonalt anerkjent.[39] Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene Donetsk og Luhansk på opprørernes side av linjen, mens blant annet Kramatorsk og Mariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.[40][41]

Storming av grenseposten[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Beleiringen av Luhansk-grensebasen

Siden begynnelsen av mai 2014 begynte målrettede angrep på grensevakter. 1. juni 2014 begynte pro-russiske militanter et flere dager langt angrep på grenseutposten i Luhansk, som endte 4. juni med vellykkede tilbaketrekking av den ukrainske garnisonen fra grenseutposten mot Luhansk flyplass, som ble holdt av ukrainske fallskjermjegere og slo allerede tilbake separatistangrep. Luhansk-grenseavdelingen forble den eneste statlige institusjonen i Luhansk som det ukrainske flagget ble heist over på begynnelsen av sommeren 2014.[42][43][44][45]

Forsvar av Luhansk lufthavn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Forsvar av Luhansk lufthavn

Den ødelagte Luhansk internasjonale lufthavn

Selv om Luhansk internasjonale lufthavn territorielt tilhører Luhansk, er avstanden mellom dem 10 km. Ukrainske fallskjermjegere har forsvart flyplassen siden april 2014 i fullstendig omringing uten bakkekommunikasjon. I juli brøt ukrainske tropper seg gjennom til flyplassen og låste den opp. Som et resultat av augustoffensiven til de russiske regulære troppene ble flyplassen igjen omringet. Bygningene ble fullstendig ødelagt av russisk artilleri. Natt til 1. september 2014 forlot ukrainske forsvarere ruinene av flyplassen, etter 146 dager med forsvaret.[46][47]

Fra det øyeblikket var alle administrative grenser under kontroll av separatister og lokale grupper av den russiske hæren.[48][49]

Etter 2022[rediger | rediger kilde]

Presidenten i Russland, Vladimir Putin, anerkjente 21. februar 2022 den selverklærte republikken og kunngjorde at Russland ville sende «fredsbevarende styrker» inn i området.[50][51]

Idrett[rediger | rediger kilde]

Fotballklubben Zorja Luhansk holder til i byen, og spiller i den ukrainske toppdivisjonen. Luhansk er også hjembyen til Serhij Bubka, tidligere verdensrekordholderen i stavsprang.

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimaet er moderat kontinentalt. Sommeren er varm, gjennomsnittstemperaturen i juli er fra 21,8 °C til 23,1 °C; vinteren er kald, gjennomsnittstemperaturen i januar er fra −6 til −8 °C. Årlig nedbør er 400-500 mm. Den kaldeste og varmeste lufttemperaturen i Ukraina ble registrert på Luhansk værstasjon: +42,0°C (12. august 2010) og -41,9°C (8. januar 1935).

Klimadata for Luhansk
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Varmerekord °C 12.8 17.3 23.1 31.8 36.6 39.4 40.5 42.0 36.8 36.8 22.8 15.6 42,0
Normal maks. temp. °C -1.0 -0.4 5.7 15.6 22.2 26.4 28.7 28.2 21.8 13.9 5.2 0.1 13,9
Døgnmiddeltemp. °C -4.0 -4.1 1.4 9.7 15.8 20.1 22.3 21.2 15.3 8.6 1.8 -2.7 8,8
Normal min. temp. °C -6.8 -7.4 -2.4 4.2 9.4 13.8 16.0 14.5 9.4 4.0 -1.3 -5.5 4,0
Kulderekord °C -41.9 -36.9 -27.3 -12.1 -8.2 -1.8 5.2 -0.4 -7.2 -16.3 -26.3 -29.6 −41,9
Nedbør (mm) 36.0 35.7 31.8 31.4 46.3 63.3 64.2 36.3 45.3 34.8 39.2 39.7 504,0

% Relativ fuktighet 83.2 80.3 75.2 64.0 61.6 63.8 63.7 61.3 67.8 74.9 83.3 84.4 72,0
Normal antall regndager 10 8 11 14 13 14 12 8 11 11 13 10 135
Normal antall snødager 17 16 10 1 0.1 0.03 0 0 0.1 1 7 16 68
Normal månedlige solskinnstimer 47.2 73.8 131.1 177.6 274.9 287.4 305.5 291.4 210.6 135.4 59.4 39.0 2 033,3

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://ukrstat.org/uk/druk/publicat/kat_u/2015/zb/06/zb_nas_14xl.zip.
  2. ^ «Чисельність населення по містах України». Finansdepartementet i Ukraina (ukrainsk). 1. januar 2022. Besøkt 9. mai 2024. 
  3. ^ Про особливості державної політики із забезпечення державного суверенітету України на тимчасово окупованих територіях у Донецькій та Луганській областях hos Wayback Machine (arkivert 2019-05-09)
  4. ^ «Білогорівка залишається під контролем ЗСУ, – Гайдай». LB.ua (ukrainsk). 5. februar 2023. Besøkt 9. mai 2024. 
  5. ^ «Ukrainian forces liberate village in Luhansk region, military official says». CNN (engelsk). 19. august 2022. Besøkt 9. mai 2024. 
  6. ^ Кругляк Ю. М. (1978). Ім'я вашого міста: Походження назв міст і селищ міського типу Української РСР. (ukrainsk). Київ: Наукова думка. s. 152. 
  7. ^ «Об упорядочении дела присвоения имен государственных и общественных деятелей административно-территориальным единицам, населенным пунктам, предприятиям, учреждениям, организациям и другим объектам». www.economics.kiev.ua (russisk). 11. september 1957. Besøkt 10. mai 2024. 
  8. ^ «Про перейменування міста Ворошиловграда і Ворошиловградської області». Верховна Рада України (ukrainsk). 4. mai 1990. Besøkt 10. mai 2024. 
  9. ^ a b c d Пірко В. О. (2004). Заселення і господарське освоєння степової України в XVI-XVIII ст. (PDF) (ukrainsk). Донецьк: Східний видавничний дім. s. 124. ISBN 966-7804-67-4. 
  10. ^ Темник Ю., Егерев Ю. (2003). Каменный Брод. Очерки истории XVIII–XIX веков (russisk). Луганск: Янтарь. s. 167. 
  11. ^ «Кам'яний Брід». Інститут історії України (ukrainsk). 1. januar 2007. Besøkt 10. mai 2024. 
  12. ^ a b Подов В. І., Курило В. С (2009). Історія Донбасу (PDF) (ukrainsk). Луганськ: Вид-во ДЗ «ЛНУ імені Тараса Шевченка». s. 300. ISBN 978-966-617-219-1. 
  13. ^ a b c d e Колектив авторів (2019). Курило В. С., Бадер А. В., Бублик О. І., Рубан М. Ю., Забудкова О. А., red. Луганщина: краєзнавчі розвідки (PDF) (ukrainsk). Старобільськ. s. 267.  [Materialer fra den all-ukrainske vitenskapelige og praktiske konferansen i Starobilsk]
  14. ^ «Ковалевський, Євграф Петрович». Велика українська енциклопедія (ukrainsk). 15. oktober 2020. Besøkt 11. mai 2024. 
  15. ^ «Шевяков Лев Дмитриевич». Gorod.dp.ua (russisk). Besøkt 11. mai 2024. 
  16. ^ «Терпигорєв, Олександр Митрофанович». Велика українська енциклопедія (ukrainsk). Besøkt 11. mai 2024. 
  17. ^ «О разделении Донецкой области УССР на Сталинскую и Ворошиловградскую области (Указ от 3 июня 1938 г.)». Электронная библиотека исторических документов (russisk). 13. desember 2019. Besøkt 11. mai 2024. 
  18. ^ «Численность населения СССР на 17 января 1939» (PDF). ИСТМАТ (russisk). 1. januar 1941. Besøkt 11. mai 2024. 
  19. ^ «Постанова бюро Луганського міськкому КП(б)У про недопустимість витрачання хліба на громадське харчування в їдальнях колгоспів». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  20. ^ a b c d М.М. Старовойтов, В.В. Михайличенко (2008). Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (PDF) (ukrainsk). Київ: Видавничий дім «Стилос». s. 288. ISBN 978-966-8518-88-1. 
  21. ^ «Листи з Донбасу 30-х років: що побачив інженер-іноземець на сході України під час Голодомору?». Радіо Свобода (ukrainsk). 28. august 2021. Besøkt 11. mai 2024. 
  22. ^ «Постанова бюро Луганського міськкому КП(б)У про заходи щодо посилення хлібозаготівель». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  23. ^ «Постанова про практичні заходи з посилення хлібозаготівлі та закінчення річного плану». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  24. ^ «Довідки уповноважених з проведення обшуків і конфіскації майна у мешканців сіл Ворошиловського району Луганського округу». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  25. ^ «Крадіїв хліба - до революційного права». Голодомор на Луганщині 1932-1933 рр. (russisk). 1. januar 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  26. ^ «Оккупация. Газета. Ворошиловград.». Записки из Якирова Посада (russisk). 18. august 2008. Besøkt 11. mai 2024. 
  27. ^ «Донбас 1991-го: як сепаратист Болдирєв воював із КПРС». Історична правда (russisk). 5. november 2018. Besøkt 11. mai 2024. 
  28. ^ «Реформа і революція в комуністичному заповіднику». Україна Модерна (ukrainsk). 15. august 2015. Besøkt 11. mai 2024. 
  29. ^ «Очередная годовщина луганского побоища». Рабочее действие (russisk). 1. september 2002. Besøkt 11. mai 2024. 
  30. ^ «День независимости по-лугански». Рабочее действие (russisk). Besøkt 11. mai 2024. 
  31. ^ «Пикетирование Луганской облгосадминистрации 1998 г.». Рабочее действие (russisk). 10. mai 2012. Besøkt 11. mai 2024. 
  32. ^ «Луганские шахтеры почтили память горняка, совершившего самосожжение». Новости Луганска (russisk). 27. august 2007. Besøkt 11. mai 2024. 
  33. ^ a b «Белая книга Луганщины». Луганские летописи (russisk). Besøkt 11. mai 2024. 
  34. ^ Utenriksdepartementet (24. november 2013). «У Луганську мало не побилися прихильники євроінтеграції та донські козаки». Історична правда (russisk). Besøkt 11. mai 2024. 
  35. ^ «На Театральной площади города начали устанавливать новогоднюю елку». Луганск. Официальный сайт луганского городского главы и его исполнительных органов (russisk). 25. november 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  36. ^ «Решением исполкома горсовета местом проведения массовых мероприятий определена Ярмарочная площадь». Луганск. Официальный сайт луганского городского главы и его исполнительных органов (russisk). 25. november 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  37. ^ «Чтобы избежать столкновений различных политических сил, в Луганске ограничили право на проведение мирных собраний». Луганск. Официальный сайт луганского городского главы и его исполнительных органов (russisk). 26. november 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  38. ^ «В Луганске около сотни человек собрались, протестуя против разгона евромайдана в Киеве». Остров (russisk). 1. desember 2013. Besøkt 11. mai 2024. 
  39. ^ Utenriksdepartementet (5. november 2018). «Om valgene i de selverklærte «folkerepublikkene» i Luhansk og Donetsk». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. november 2018. 
  40. ^ «What is the background to the separatist attack in east Ukraine?». the Guardian (engelsk). 17. februar 2022. Besøkt 21. februar 2022. 
  41. ^ «Is Russia invading Ukraine and what will happen next?». the Guardian (engelsk). 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. «Putin has also sent his military on a “peacekeeping mission” to Ukraine, meaning that Russia will formally occupy sovereign Ukrainian territory for a second time following the 2014 annexation of Crimea. But in this case, Russia has not annexed the territories. A document signed by Putin on Monday also allows him to establish military bases or place missiles in the territories.» 
  42. ^ «История первых побед: штурм Луганского погранотряда». Фраза.юа (russisk). 16. september 2016. Besøkt 11. mai 2024. 
  43. ^ «Heavy Gunbattle Erupts at Ukraine Border-Guard Outpost». The Wall Street Journal (engelsk). 2. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  44. ^ «6 militants killed, 3 Ukrainian troops injured in Luhansk». Global News (engelsk). 4. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  45. ^ «Луганський прикордонний загін передислоковано». ДПСУ (ukrainsk). 4. juni 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  46. ^ «Битва за Луганский аэропорт. Как это было». Фраза.юа (russisk). 24. juni 2016. Besøkt 11. mai 2024. 
  47. ^ «Сили АТО відійшли з аеропорту Луганська, - РНБО». Еспресо.TV (ukrainsk). 1. september 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  48. ^ «Tankspotting: T-90As in the Donbass». Bellingcat (engelsk). 2. april 2017. Besøkt 11. mai 2024. 
  49. ^ «Російські танки “Т-90” 136-ї мотострілкової бригади в Луганській області – фотофакт». Inform Napalm (ukrainsk). 20. oktober 2014. Besøkt 11. mai 2024. 
  50. ^ Zondag, Martin H. W. (21. februar 2022). «Putin har beordret soldater inn i Ukraina». NRK. Besøkt 22. februar 2022. «Han påpeker samtidig at Russland siden 2014 har hatt en sterk uoffisiell militær tilstedeværelse i deler av Donetsk og Luhansk. Det betyr at det er noe usikkert hvor store praktiske konsekvenser den siste utviklingen har.» 
  51. ^ «War Fears Grow as Putin Recognizes Separatist Regions». Time (engelsk). Arkivert fra originalen 22. februar 2022. Besøkt 22. februar 2022. 
  52. ^ (russisk). pogodaiklimat.ru https://web.archive.org/web/20140712012025/http://www.pogodaiklimat.ru/climate/34523.htm. Arkivert fra originalen 12. juli 2014. Besøkt 30. november 2015. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Luhansk&oldid=24454090»