Lykaon
| Lykaon | |||
|---|---|---|---|
 Zevs og, maleri av Jan Cossiers, etter utforming av Peter Paul Rubens, 1636-1638 | |||
| Trossystem | Gresk mytologi | ||
| Religionssenter | Antikkens Hellas | ||
| Originalt navn | Λυκάων | ||
| Foreldre | Pelasgos | ||
| Make | Zevs | ||
| Barn | 50 sønner | ||
| Aspekt | Metamorfose, ulv | ||
| Bosted | Arkadia | ||
| Tekster | Hesiod, Pausanias, Ovid | ||
Lykaon (attisk gresk: Λυκάων, Lukáо̄n, fra lykos, «ulv»)[1] var ifølge gresk mytologi sønn av Pelasgos[2] og en konge i Arkadia. I den meste kjente myten drepte og kokte han sønnen Nyktimos og serverte ham til Zevs for å se om guden var tilstrekkelig allvitende til å gjenkjenne menneskelig kjøtt. I avsky veltet Zevs spisebordet, forvandlet Lykaon til en ulv, og drepte hans femti sønner med sin tordenkile, mens Nyktimos ble gjenoppvekket til livet.[1]
Myten[rediger | rediger kilde]
Denne myten finnes i mange varianter og omtalt av blant Hesiod, Eratosthenes, Pausanias,[3] og den mest siterte er den fortalt av Ovid i første del av hans Metamorfoser,[4] men detaljene varieres, blant annet er offeret eksempelvis Lykaons sønnesønn Arkas og en fange fra Molossia (Epirus).[1]
Til tross for at han var beryktet for sine grusomme gjerninger, ble Lykaon motstridende også husket som en kulturhelt: han ble antatt å ha grunnlagt byen Lykosura,[5] å ha etablert en kult for Zevs Lykaeos og for å vært den som påbegynte tradisjonen med de lykaianske leker, som Pausanias mente var eldre enn Panathenaia («all-athensk leker»).[5] I følge Gaius Julius Hyginus (død 17 e.Kr.), viet Lykaon det første tempelet til Hermes Kyllene.[2] Hermes’ epitet Kyllene henviser til fjellet Kyllíni, forstått som en fjellnymfe, på Peloponnes hvor Hermes ble født i en hule.[6]
Lykaon hadde ifølge myten femti sønner og minst tre døtre. Flere av disse ble knyttet til ulike steder som opphavsmenn. Blant døtrene var Kallisto, jaktfølge med Artemis, forført av Zevs, fødte sønnen Arkas og til sist forvandlet til en bjørn.[7]
Moderne tolkninger[rediger | rediger kilde]
Forfatteren Robert Graves i The Greek Myths (1955) ga sin tolkning av myten om Lykaon:
«Historien om Zevs og guttens innvoller er ikke så mye en myte som en moralsk anekdote som uttrykker den avskyen som føles i mer siviliserte deler av Hellas for de eldgamle kannibalistiske praksisene i Arkadia, som fortsatt ble utført i Zevs’ navn, som «barbariske og unaturlig» (Plutark: Livet til Pelopidas). Lykaonenes dydige athenske samtidige Kekrops, tilbød bare kaker av bygg, og avsto til og med fra dyreofringer. De lykaoniske ritualene, som forfatteren benekter at Zevs noen gang har møtt, var tilsynelatende ment å motvirke ulvene fra rov på tamdyr, ved å sende dem en menneskelig konge. «Lykaion» betyr «av hunulven», men også «av lyset», og lynet fra tordenkile i myten om Lykaon viser at den arkadiske Zevs begynte som en regnskapende, hellig konge – i tjeneste for den guddommelige ulven, månen, som ulveflokken hyler til.»[8]
