Martinisme

Martinisme er en moderne betegnelse på en kristen mystisk opplysningstradisjon som fikk sin første etablerte form i Frankrike på midten av 1700-tallet som et høygradsystem innenfor frimureriet, grunnlagt av Martinez de Pasqually. Det ble senere videreført av hans to elever Louis-Claude de Saint-Martin og Jean-Baptiste Willermoz. I dag praktiseres martinisme i tre forskjellige former etter disse opphavsmennene, dog med samme lære til grunn for dem alle.

Lære[rediger | rediger kilde]

Martinisme kan betegnes som en kristen teosofi, med sterke gnostiske undertoner, som i mytisk-psykologisk form beskriver menneskets fall fra sin første spirituelle opplyste tilstand, dets problemer i sin materielle tilværelse, og det uopphørlige streben tilbake til hva det en gang var.

Denne prosessen, med gradvis gjenforening mellom det guddommelige og menneskelige, beskrives av Pasqually, Saint-Martin og Willermoz som 'Reintegrasjon'.

Opphav[rediger | rediger kilde]

Kilden til denne tradisjonen er per dags dato ennå ikke stadfestet, og den bar opprinnelig ikke navnet martinisme. Dette er et økenavn som ble gitt den på slutten av 1800-tallet av Gerard Encausse som etablerte en 'Martinistorden' for å formidle tradisjonen utenfor frimureriet.

Navnet Martinisme kan ha flere forklaringer: Den ene forklaringen er at ordenens skytshelgen er St. Martin de Tours, født rundt 316 A.D i Pannonia i dagens Ungarn. Legenden forteller at han var romersk legionær under Keiser Konstantius II. En bitter og kald vinterdag entret han byen Amien i Frankrike, og omkranset av dyp snø og bitende vind fikk han se en tigger sittende i veikanten. Hans medsoldater brydde seg ikke om den forfrosne mannen, men St. Martin steg av sin hest, tok av sin kappe og rev den i to og ga den ene delen til tiggeren. Samme natt åpenbarte Kristus seg for ham, kledt i den halve kappen og velsignet St. Martin for hans uselviske handling. Denne fortellingen om St. Martins selvoppofrende ideal ligger til grunn Ordenens barmhjertighetsvirke og dens moralske lære.

Den andre forklaringen er at tradisjonen ble først organisert som en moderne orden på 1700-tallet av to individer med martin i navnet: Martinez de Pasqually og hans elev Louis-Claude de Saint-Martin, bedre kjent under pseudonymet La Philosophe Inconnu – «Den Ukjente Filosof».

Martinisme som høygrader i frimureriet[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Den universelle martinist-ordenens utvalgte prester og det rektifiserte system

I sin første form ble martinismen etablert som et høygrads-system som oppstod i Frankrike rundt 1740, basert på et Frimurer-Patent utstedt av den jacobinske prinsen Charles Edward Stuart, som ga ham tittelen Deputert Stormester og embetet til å opprette losjer på eget initiativ. Pasqually arvet dette patentet av sin far, og brukte det så for å etablere det han kalte for "Ordre des Chevalier Macons Elus-Coën de L'Univers" –Den Frimureriske Ridderorden av de Utvalgte Prester av Universet”. Grand Orient, som på denne tiden var i ferd med å etablere seg som Fransk Storloge innen frimureriet, ville ikke ha en loge opererende på et utenlands patent, og tok derfor kontakt med Pasqually for å få Elus Cohen til å legge seg under deres obediens. Den 1. februar 1765 anerkjente Grand Orient høygradene gjennom et charter. Utsendingene fra Grand Orient hadde imidlertid bare tilgang til å besøke «blå losjer» av Élus Cohën som praktiserte gradene av St. Johannes. Høygradene hadde de ikke tilgang til. Ordenen praktiserte flere gradssystemer samtidig, og hadde også hemmelige grader.

I 1778 grunnla Jean-Baptiste Willermoz, en elev av Martinez de Pasqually, den skotske rektifiserte rite. Dette høygrads-systemet har overlevd kontinuerlig frem til idag, og er også åpen for kvinner. Ritualene ligner den strikte observans, men ordenens underliggende filosofi i gradene over den «blå losje» av St. Johannes er Élus Cohën.

Dette høygradssystemet ble også praktisert av frimurerlosjer i Danmark og Norge. I Danmark ble det praktisert av losjene St. Martin, Zorobabel og Zorobabel til Nordstjernen. Mellom 1782 og 1818 ble den skotske rektifiserte rite praktisert i Norge av frimurerlosjen St. Olaus til den hvide Leopard.

Louis-Claude De Saint-Martin[rediger | rediger kilde]

Louis Claude de Saint-Martin, den «ukjente filosof»

Utdypende artikkel: Louis-Claude_de_Saint-Martin

Navnet martinisme er også avgrenset til å omfatte etterfølgere av den kristne mystikeren Louis-Claude De Saint-Martin. Marki Louis Claude de Saint-Martin, som ga opphav til den form av Martinismen som nå kalles 'Voie Cardiaque' eller ’Hjertets vei’, ble født den 18. januar 1743 i Amboise, Frankrike. Det er ikke mye vi vet om hans barndom. Hans mor døde tidlig, og dette tapet hadde trolig betydning for hans personlighet som etterhånden utviklet en høy grad av følsomhet. Forholdet til faren var ikke av det beste. Hans brødre vet vi lite om, men det kan øynes at de familiære relasjonene heller ikke her var særlig gode. Han begynte tidlig å søke etter svar på livets mange spørsmål, og fordypet seg i ung alder i de religiøse tekster han fikk til sin disposisjon.

Saint-Martin begynte etter sin fars ønske å studere juss, men han fant snart ut at dette ikke passet for ham. Lovverkets fordeler for de adelige og det juridiske gallerispill stred mot hans egen karakter. Det var andre lover han søkte etter. Han valgte så å tre inn i det militære på tross av sin filantropiske natur. På hans tid var dette en av de få muligheter man hadde for å reise og samtidig dekke sin egen økonomi. Han var riktignok adelig, men var fra en adelsfamilie som verken besatt store summer eller landområder. Som offiser fikk han tid og anledning til å studere det som opptok ham mest, nemlig det åndelige ved tilværelsen. Han ble innviet i høygrads-systemet Élus Cohën av Martinez de Pasqually i 1768, og var aktiv frimurer i minst seks år. Saint-Martin ble innviet graden Reaux-Croix, i det som antas å være Ordenens høyeste grad, og ble i 1770 den personlige sekretæren til Martinez de Pasqually.

I 1790 trakk han seg fra C.B.C.S, hvor han hadde blitt invidd av Willermoz, og fortsatte på det han selv kalte «hjertets vei». Han skriver i dette brevet til Willermoz hvor han resignerer, at denne frimureriske arbeidsmåten ikke lengre appellerer til ham, men håper samtidig at de alltid vil forbli "Cohen"-brødre. Det har vært spekulert i om han dannet sitt eget esoteriske selskap ved navn «Samfunnet av Innviede» og også at han ble innviet i en gammel alkemisk esoterisk orden kalt «Ordenen av de Ukjente Filosofer».

Louis-Claude De Saint-Martin skrev selv mange bøker under pseudonymet «Den ukjente filosof»

Gerard Encausse (Papus) og Ordre Martiniste (1884)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gerard Encausse

Disiplene av Saint-Martin utbredte læren til den Ukjente Filosof i Frankrike, Tyskland og Danmark. En sentral rolle fikk den i Russland. Gjennom Henri Delaage ble en lege fra Paris, Gerard Encausse, kjent med tekstene til Saint-Martin. Sammen med August Chaboseau grunnla Gerard Encausse, under pseudonymet Papus, i 1884 en mystisk og okkult orden ved navn Ordre Martiniste.

Det viste seg at Encausse og Chaboseau hadde mottatt hver sin Martinist-innvielse gjennom to adskilte kjeder av innviere, som begge gikk tilbake til Louis-Claude De Saint-Martin.

I 1905 ble Papus invitert til Russland av Nikolaj II av Russland som rådgiver for å hindre revolusjon.

Første verdenskrig ble katastrofal for Ordenen. Papus døde på slagmarken i sin tjeneste som lege, og mange andre fremtredende ledere omkom også.

Moderne Martinisme[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig ble mange franske martinister tilsluttet Synarki-bevegelsen og dannet Ordre Martiniste et Synarchie (OM&S).

Sammen med de to eneste overlevende medlemmer av det opprinnelige Høyeste Konsil i 1891 − Victor-Emile Michelet og Lucien Chamuel, gjenopprettet Augustin Chaboseau i 1931 Ordenen som de hadde startet sammen med Papus.

For å vektlegge forskjellen de følte hadde oppstått mellom tradisjonell martinisme og de nye grupper som hadde oppstått etter splittelser, ga de bevegelsen navnet Ordre Martiniste Traditionnel (OMT) − Den Tradisjonelle Martinistorden.

Victor-Emile Michelet ble stormester, og Augustin Chaboseau etterfulgte han i 1939 frem til sin død i 1946. I 1939 ble Ralph Maxwell Lewis, imperator av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C., bedt om å bringe martinismen til USA, og ble tildelt de nødvendige chartere og andre dokumenter.

Andre verdenskrig ble like ødeleggende for Ordenen i Europa som den første. Nazi-regimet undertrykte alle okkulte og esoteriske grupper, og mange martinister døde i konsentrasjonsleirer.

OMT eksisterer fortsatt i Europa og USA, men er utelukkende reservert medlemmer av Rosenkorsordenen A.M.O.R.C. som har nådd 9.−12.Tempelgrad. I A.M.O.R.C. kalles den også «De Illuminertes seksjon» eller kort og godt Illuminati.

Martinisme i Norge[rediger | rediger kilde]

I dag er den største norske selvstendige martinistordenen, Ordre Reaux Croix.^[1] O.R.C. har templer i 7 land, deriblant Norge, og opererer både Hjertets Vei (de tre Papus gradene), Elus Cohens og Chevaliers Beneficiantes de la Cite Sainte. Ordnen har både menn og kvinner som likestilte medlemmer, og har ingen religiøse krav til medlemskapet utover en tro på én guddom.