Planende båt
Planende båt er båt med skrog som tillater planing. Når båten drives opp i planingshastighet vil den flate bunnen komme i vinkel så den skaper et trykk mot vannet. Dermed vil vannet løfte opp båten så den våte flaten i bunnen etter hvert minskes til et minimum. Ved en trimvinkel på 10-15 grader vil baugen og de ytre sideområdene forut være helt løftet over vannflaten, og dermed kan båten «glide» ovenpå vannflaten selv om en del forblir neddykket for å opprettholde oppdriften.[1] Båten må ha høy motoreffekt i forhold til vekten for å kunne plane. Men båten vil ha mindre motoreffekt enn en deplasementsbåt for å komme opp i stor hastighet.
Skrogvarianter[rediger | rediger kilde]
Det er forskjellige varianter av skrog som tillater planing, ettersom båtdesignerne etter hvert har trukket viktig lærdom i møte med utfordringer som oppsto under planingshastigheten, blant annet i møte med urolig sjø. Båten virker best på rolig vann, ettersom motorytelsen ikke trenger å være på full kraft, men hastigheten må begrenses i møte med urolig vann. Den vil slå meget hardt ved sjøgang om den bruker en konkav og flat bunn.[1] Dette har ført til forskjellige varianter for forskjellige formål.
Et eksempel er tverrgående trinn (step på engelsk) på bunnen som fungerte slik at når båten ved høyeste hastighet løftet seg ut av vannet, vil disse trinnene minske den våte flaten. Dette konseptet ble tatt til det ytterste av det britiske firmaet Thornycroft som hadde spesialisert seg på raske torpedo- og racerbåter på første halvdel av 1900-tallet. Ettersom torpedobåtene under den andre verdenskrigen måtte tåle røff sjøgang i høy hastighet var man nødt til å gjøre noe med bunnslagene som kunne bli meget ubehagelig harde. Dette førte til en ny skrogform hvor man gjorde spantformen forut meget skarp og flatere i akterskipet, for å minske bunnslag og oppnå mindre vannmotstand ved planingsfart.[2]
Et annet eksempel er langsgående lister som gjør at vannet fra baugbølgen blir bøyd av nedover, dermed oppnår man stabilisende løftekrefter når båten er i planingsfart. Disse steplistene kan styre bort vannet fra bunnen og dermed redusere den våte flaten også i skrogbredden. De fleste racerbåter og vanlige motorbåter med planende skrog siden etterkrigstiden benytter slike langsgående steplister, spesielt de med dypt V-skrog.[3]
Omkring 1963 oppsto den dype V-bunnen med en vinkel ved hekken på 20-25 grader respektive en vinkel på 130 grader fra kjølen. Dermed stikker båten dypere enn en deplasementsbåt, og måtte ha større motoreffekt for å komme i plan. Men i lav hastighet får båten bedre hold i vannet, og når den kom opp i høy hastighet vil bunnformen fungere som en kil i undervannsdelen. Dermed kunne båten redusere effekten av bunnslagene og kan kjøre fortere og sikrere i sjøgang.[4][5]
En litt spesiell bunnform oppsto i USA, med en bevegelig flate i akterenden som skyves ned i vannet i planende fart. Dermed kunne båten løfte seg helt ut av vannet med unntak av trinnet/step midtskips og planingsflaten som til sammen utgjør den våte flaten.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Einar Engelbrektson med fl. (1979). Den store boken om Fritidsbåter. Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-09730-8.
- Joachim Schult (1986). Alt om motorbåten. Oslo: Nissen-Lie Forlag A/S. ISBN 82-7340-012-3.