Reo Motor Truck Co

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reo Motor Truck Co
BransjeKjøretøyindustri
Etablert1905
Opphørt 1975
HovedkontorLansing
LandUSA
Produkt(er)bil
Grunnlegger(e)Ransom E. Olds
Emblemet for merket Reo på radiatoren

Reo Motor Trucks Co, fra 1916 Reo Motor Car Co, var en amerikansk bilprodusent grunnlagt i 1904 av Ransom Eli Olds som allerede i 1897 startet Oldsmobile. I 1904 valgte Olds å trekke seg ut for å etablere seg som bilprodusent på nytt, og grunnla en ny fabrikk med merkenavnet «Reo» etter forbokstavene i sitt navn. Fabrikken ble åpnet i Lansing i Michigan, men ble stengt og revet i 1980. I 1967 opphørte firmaet selv om navnet fortsatte å eksistere fram til 2001. Rettighetene er nå eid av Volvo.

Historie[rediger | rediger kilde]

Reo personbil fra 1904, utstilt på Tupelo Automobile Museum, Mississippi.

I personbilmarkedet hadde han valgt å fortsette fra sin originalmodell Oldsmobile Curved Dash, og hadde suksess allerede fra begynnelsen. I 1907 var Reo USAs tredje største bilprodusent etter Ford og Buick. Med årene kom det etter hvert flere og kraftigere personbilmodeller, den siste bilen med firesylindret motor ble solgt i 1920. Den første personbilen med åttesylindret motor kom i 1931, da man satset på luksusbilmarkedet, blant annet med Royale-modellen.

I 1915 fikk Reo sitt gjennombrudd som lastebilprodusent med modellen Speed Wagon som var først ut med luftgummidekk og gir som tillot høyere fart enn normalt. Den ble en suksess, og på basis i dette videreutviklet Olds sitt firma, som fra 1916 het Reo Motor Car Co, som lastebilprodusent. Speed Wagon-modellen var en så stor suksess at det ble levert 125 000 biler i løpet av ti år, og modellutvalget utvidet seg slik at det omfattet alt fra pickup til 6-tonnere og spesielle busschassis.[1]

Men suksessen garanterte ikke en fortsettelse av firmaet, som etter å ha nådd toppen i 1920-årene, opplevde svikt i salgstallene, opprivende lederkriser og arbeidskonflikter i det neste tiåret. Olds valgte å trekke seg ut i 1937 etter lang tids uenigheter med ledelsen og etterlot firmaet i en alvorlig krisetilstand. Dermed måtte Reo slå seg konkurs i desember 1938, og ble overtatt av en ny ledelse med statslån som gjorde det mulig å fortsette virksomheten fra 1941. Personbilproduksjonen ble oppgitt til fordel for lastebilproduksjonen allerede i 1936.[2]

En oppskrift for å overleve i etterkrigstidens marked, som var blitt mer konkurranseutsatt, var tilbudet om montering av nye motorer i eksisterende lastebiler også av forskjellige merker, med Gold Comet sekssylinderbensinmotoren fra 1949. Til tross for de turbulente årene i 1930-årene hadde man ikke oppgitt sine prinsipper om å ha solid og kraftig konstruksjon på sine produkter, slik at disse var meget slitasjesterke.[3] Serviceavtaler og leasing var også en annen overlevelsesoppskrift for Reo som opplevde et fall i produksjonstallene fra 22 000 lastebiler i 1947 til bare 3 500 i 1949.

I 1957 ble Reo oppkjøpt av White Motor Company, som også kjøpte Diamond T. Motivet for oppkjøpet var å få tak på den moderne toppventil-bensinmotoren hos Reo ettersom man bare hadde sideventil-bensinmotorer. De to merkene ble satt sammen til Diamond Reo i 1967. Allerede i 1961 var Diamond T-produksjonen flyttet til Reo-fabrikken i Lansing, ettersom man opplevde nedgang i salget også der. I 1967 ble det besluttet å avvikle hele affæren omkring de to merkene ved å starte produksjonen på nytt med en ny modellserie. Siden har bare navnet overlevd fram til 2001 gjennom flere eierskifter.[4]

Reo i Norge[rediger | rediger kilde]

Som slitesterke og kraftige lastebilkjøretøyer var merket Reo ettertraktet, så meget at man i siste halvdel av 1930-årene hadde en sterk posisjon i det norske markedet. Slitasjestyrken er så sterk at når et kjøretøy utrangeres etter endt tjeneste, er slitasjen på hele kjøretøyet jevnt fordelt. Dermed er det ikke mange førkrigsmodeller som har overlevd i Norge, til tross for store salgstall som sett i året 1937 med nesten 400 biler.[5] Et av de overlevende Reo kjøretøyer hadde sett mellom 300 og 400 000 km helt siden 1928, og var i kjørbar tilstand senest i 2007.

Reo gjenopplivet sin virksomhet på eksportmarkedene etter krigens slutt i 1945, og salget i Norge tok seg opp på nytt. Men konkursen i 1939 hadde slått merket nesten helt ut til fordel for andre, og salgstallene i etterkrigstiden var ikke oppmuntrende. Importrestriksjoner og høy dollarkurs sto i vegen, og eksporten til Norge var avsluttet i 1955. Samtidige Reo i Norge var av type E19, men den største kunden var Forsvaret som anskaffet seg ulike eksemplarer.[6]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Personbil[rediger | rediger kilde]

(Ikke fullstendig liste)

  • 19 AS
  • 96-T
  • Comet
  • DC
  • Flying Cloud
  • Flying Cloud Mate
  • GB
  • Gold Comet
  • M-109
  • M-34
  • M-35
  • M-35 A1
  • M-48
  • M-49
  • M-50
  • M-52
  • M-Series
  • M-246
  • Royale
  • Royale Elite
  • Runabout
  • T-6

Lastebil[rediger | rediger kilde]

  • 19 AS
  • AC
  • Apollo
  • Comet
  • DC
  • GB
  • Gold Comet
  • M35
  • Raider
  • Royale
  • Speed Wagon
  • Speed Tanker

Buss[rediger | rediger kilde]

  • 96HTD
  • W series
  • Gold Comet

Reklametrykk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Rolseth, 2007 s. 150
  2. ^ Rolseth, 2007 s. 151-152
  3. ^ Rolseth, 2009 s. 267
  4. ^ Rolseth, 2009 s. 268
  5. ^ Rolseth, 2007 s. 153
  6. ^ Rolseth, 2009 s. 269

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Asbjørn Rolseth; Norsk lastebilleksikon; Lastebiler i Norge 1900-1940 Bilforlaget 2007 ISBN 9788291062105
  • Asbjørn Rolseth; Norsk lastebilleksikon; Lastebiler i Norge 1940-1990 Bilforlaget 2009 ISBN 9788291062112
  • G N Georgano, Stora billexikonet svensk overs. Björn-Eric Lindh 1982. ISBN 91-86442-00-7
  • Richard M Langworth, Encyclopedia of American Cars 1930-1980 1984. ISBN 0-88176-203-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]