Slaget ved Viborg

Slaget ved Viborg
Konflikt: De danske kongekrigene
Dato 1150 Sted Ukjent sted ved Viborg, Jylland Resultat Seier for Svein som sikret seg kontroll over Jylland
Stridende parter
Svein, konge av Sjælland og Skåne	Knud, konge av Jylland
Kommandanter og ledere
Svein med hans allierte Valdemar	Knud
Styrker
Ukjent	Ukjent
Tap
Ukjent	Ukjent

Slaget ved Viborg i år 1150 var et slag mellom de to danske samkongene Svein Grathe og Knud Magnussen. Det endte med seier til Svein som jaget sin rival om tronen i eksil.

Bakgrunnen

Etter å ha seiret over jydene i Høje Taastrup på Sjælland ønsket kong Svein å gjengjelde jydenes angrep gjennom å hærta Jylland. Men Knud hadde under den lokale striden mellom Valdemar Knudsen og Knud Henriksen om hertugdømmet Slesvig trukket inn grev Adolf av Holsten med besettelser i hertugdømmet Slesvig. Kong Sveins hær måtte vende om fra Fyn for å stoppe den holstenske intervensjonen. Slaget ved Ejderen ved Rendsburg sluttet med seier for danskene, men greven hadde rukket å felle sin rival som hadde vært i tjeneste hos kong Svein og felttoget til Jylland var stoppet.

Svein sendte en ny hær vestover og nådde den største byen i Jylland, Viborg, som var blitt Danmarks tredje største by og et knutepunkt for handel og kommunikasjon. Fra sør gikk den oldgamle landeveien Hærvejen forbi de to sjøene i dalbunnen, Søndersø og Nørresø, i en helling på den andre siden av dalen var en markedsplass og et samlingssted for ting og kongshylling. I nærheten lå flere vannløp mot øst, vest og nord. Fra Limfjorden gikk en fjordarm, Hjarbæk Fjord sørover, og endte ti kilometer fra byen. Viborg var med sin strategiske beliggenhet nøkkelen for å få kontroll over landsdelen Jylland.

Viborg hadde overgitt seg frivillig til Svein mot løfter om skattefrihet, og kong Knut måtte gjenerobre byen. Han samlet en hær fra alle deler av det vestlige Danmark og rykket fram mot Viborg. Svein hadde allerede oppstilt sin hær i slagorden og hadde også forsterkninger i form av væpnede borgere fra byen.

Slagoppstilling

Krønikeskriveren Saxo Grammaticus beretter at Knud hadde fått råd om rytteriet som i tidligere slag hadde lett for å rømme ved motgang. Rådet var å ta hestene fra rytterne av mindre kår og tvinge dem inn i en fylking. Kong Knud og resten av hæren skulle kun observere kampene. Om dette rådet ble fulgt, er ikke besvart av andre kilder.

Svein satte opp en tradisjonell slagorden med skjoldmenn foran med steinslyngere, bueskyttere og armbrøstskyttere i midten. Rytterne i Sveins hær ble oppstilt på fløyene av denne formasjonen av fotsoldater slik at de skulle kunne rykke raskt fram for å ramme den fiendtlige hæren i ryggen. Den massive fylkingen av fotsoldater skulle forsinke det ventede angrepet fra Knuds hær slik at rytteriet på fløyene kunne angripe fra sidene.

Slaget

Knud oppdaget oppstillingen av styrkene i Sveins hær og skjønte at det var viktig å avgjøre kampene så tidlig som mulig. Han sendte derfor hele vekten av sin hær mot fylkingen der den hadde fleste menn. Men til tross for store tap kunne fylkingen trekke seg tilbake uten å ha brutt sammen under angrepene fra Knuds hær.

Den lille reserven av ryttere i Knuds hær ble overfalt og spredt av Sveins ryttere som vendte om og angrep hæravdelingene på flankene og i ryggen. Knud vendte hæren så spyd og skjold var rettet mot alle retninger. Rytterne var dermed ikke i stand til å rette knusende angrep uten enorme tap.

Svein var vel vitende om denne risikoen og foretok stadige spredte angrep med mindre styrker. Knuds hær fikk dermed ikke utført et effektiv motangrep samtidig som de ble trettet ut i løpet av den varme dagen. Taktikken virket, Knuds folk ble gradvis tappet for krefter og motløse overfor de mer mobile rytterne som hugget ned menn som hadde våget seg for langt ut av slagordenen. Til slutt måtte Knuds hær trekke mot den nærliggende byen med en baktropp som stoppet angrepene fra Sveins ryttere.

I byen spredte mennene seg i gatene og i hellingen på den andre siden av byen, bort fra kong Sveins styrker som fulgte etter og omringet byen. Mange soldater ble tatt til fange, mens Knud flyktet til Ålborg med resten av følget.

Etterspillet

Svein kom sammen med ribebiskop Elias til kirken i Viborg og fikk høre at et stort antall menn ble holdt fanget i et nærliggende hus. Ribebiskopen rådet kongen til å massakrere alle fangene. Kongen ønsket ikke det, for han hadde erfart at det var lønnsomt å vise mildhet mot jydene og borgerne i Viborg. To menn ble tatt ut og hengt for forbrytelser i striden mot Svein, men de andre fangene fikk kjøpe seg fri mot en løsesum eller troskap mot kongen.

Kilder

• Saxo Grammaticus´s Danmarkshistorien
• Grethe Jensen, Danmarkshistoriens Hvor skete det. 2001 ISBN 87-567-6373-5