Solnøytrinoproblemet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Solnøytrinoproblemet var et uløst problem innenfor fysikken som varte fra midten av 1960-tallet frem til 2002. Det dreide seg om et avvik på 1312 mellom elektronnøytrinoer fra solen oppdaget på jorden og antallet som ble forutsagt av standard solmodellen. Teorier forsøkte å redusere temperaturen i solens indre for å forklare den lavere nøytrinofluksen, eller hevde at elektronnøytrinoer kunne oscillere – det vil si forandres til ikke-sporbare tau og myonnøytrino på vei fra solen til jorden.[L 1] Flere nøytrinoobservatorier ble bygget på 1980-tallet for å måle fluksen fra solnøytrinoene så nøyaktig som mulig, inkludert Sudbury Neutrino Observatory i Canada og Kamiokande-laboratoriet i Japan.[L 2] Observasjonene førte til oppdagelsen av at nøytrinoer har en svært lav hvilemasse og at de oscillerer.[L 3][L 4] Sudbury Neutrino Observatory oppdaget i 2001 alle tre typene av nøytrioner direkte, og fant at solens totale nøytrinoutstråling stemte overens med standard solmodellen. Avhengig av nøytrinoenergien er bare en tredjedel av nøytrinoene sett på jorden av elektrontypen.[L 2][1] Andelen er forutsagt av Mikheyev–Smirnov–Wolfenstein-effekten (materieeffekten) som beskriver nøytrinooscillasjon i materie, og anses som et løst problem.[L 2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Sudbury Neutrino Observatory First Scientific Results» (engelsk). 3. juli 2001. Arkivert fra originalen 12. desember 2015. Besøkt 20. mai 2012. 

Litteraturhenvisninger[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haxton (1995), s. 459–504
  2. ^ a b c Macdonald (2004), s. 121
  3. ^ Ahmad (2001), s. 071301
  4. ^ Schlattl (2001), s. 013009