Thomas Mann

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thomas Mann
Paul Thomas Mann
FødtPaul Thomas Mann
6. juni 1875[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Lübeck (Fristaden Lübeck, Det tyske keiserrike)[5][6][7][8]
Død12. aug. 1955[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Zürich[9][7][8]
BeskjeftigelseRomanforfatter, essayist,[10] selvbiograf, novelleforfatter, samfunnskritiker, dagbokskriver, manusforfatter, universitetslærer, skribent[11][10][12]
Utdannet vedLudwig-Maximilians-Universität München
Technische Universität München[13]
Katharineum zu Lübeck
EktefelleKatharina Mann (–1955)[14]
FarThomas Johann Heinrich Mann[14]
MorJúlia da Silva Bruhns[14]
SøskenCarla Mann[14]
Julia Löhr[14]
Heinrich Mann[14]
Viktor Mann[14]
Barn
6 oppføringer
Erika Mann[14]
Klaus Mann[14]
Golo Mann[14]
Monika Mann[14]
Elisabeth Mann Borgese[14][15]
Michael Mann[14]
PartiDeutsche Demokratische Partei
NasjonalitetDet tyske keiserrike (1875–1918)
Weimarrepublikken (1918–1933)
Nazi-Tyskland (1933–1936)
Tsjekkoslovakia
GravlagtFriedhof Kilchberg[16]
MorsmålTysk
SpråkTysk[17][18]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Letters
Akademie der Künste der DDR
American Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
23 oppføringer
Nobelprisen i litteratur (1929) (for: Buddenbrooks)[19][20]
Goetheprisen (1949)
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Premio Feltrinelli (1952)
Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1932)
Æresdoktor ved Princeton University
Æresdoktor ved Harvard University
Æresdoktor ved Columbia University
Æresdoktor ved Universitetet i Oxford
Æresdoktor ved universitetet i Cambridge
Offiser av Æreslegionen
Kommandør av Oranje-Nassau-ordenen
Honorary citizen of Lübeck (1955)
Honorary doctor of ETH Zürich
Æresdoktor ved Lunds Universitet
Æresdoktor ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Bonn
Honorary doctor of the Yale University
Æresdoktor ved Universitetet i Jena
Goethe-medaljen for kunst og vitenskap
Æresdoktor ved Rutgers University
Pour le Mérite
Oranje-Nassau-ordenen
Taylorian Lecture
Periode1896–1954
DebutEnttäuschung (1896)
Debuterte1890
Aktive år1890–1955
Notable verkBuddenbrooks, Trolldomsfjellet, Døden i Venedig, Josef og hans brødre, Lotte i Weimar, Hans kongelige høyhet, Doktor Faustus, Der Erwählte, Confessions of Felix Krull, Tristan, Tonio Kröger, Mario and the Magician, Reflections of an Unpolitical Man, Q2528316, Gefallen, The Will to Happiness, Disillusionment, Q1197425, Little Herr Friedemann, The Clown, Tobias Mindernickel, The Wardrobe, Q1515969, Luischen, The Road to the Churchyard, Gladius Dei, Fiorenza, Q1213520, The Child Prodigy, Q1304579, Q814762, Q2257036, Anekdote, Railway Accident, The Fight between Jappe and the Do Escobar, A Man and His Dog, Q1516242, The Blood of the Walsungs, Disorder and Early Sorrow, The Transposed Heads, The Tables of the Law, The Black Swan, Q2518449, Die Lösung der Judenfrage, Q230370, Q27019791, The German Republic, Q331051, Q1202051, Q1814783, That man is my brother, The Problem of Freedom, Listen, Germany!, Germany and the Germans, Q1749651, Q2518447, The Coming Victory of Democracy
Påvirket avJohann Wolfgang von Goethe
IMDbIMDb
Signatur
Thomas Manns signatur
Thomas Mann på Commons
Nobelprisen i litteratur
1929

Thomas Mann (1875–1955) var en tysk forfatter og nobelprisvinner. Han var den yngre bror av Heinrich Mann og far til Klaus, Erika, Golo (Angelus Gottfried Thomas), Monika, Elisabeth og Michael Mann.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Familien Mann, med mor og søsken.
Thomas Manns sommerhus i Nida i dagens Litauen fra 1929.

Thomas Mann vokste i de første årene opp i hansastaden Lübeck. Faren, Thomas Johann Heinrich Mann, var senator og storkjøpmann som handlet med korn, men døde da Thomas Mann var kun 15 år. Hans mor, Julia da Silva-Bruhns, var av tysk-brasiliansk opprinnelse. Familien flyttet etter farens død til München, hvor Mann bodde fra 1891 til 1933, med unntak av et ett-årig opphold i Palestrina i Italia med broren Heinrich tidlig i sin karrière.

Han giftet seg med Katharina Hedwig («Katja») Pringsheim, datter av en prominent, sekularisert jødisk familie av intellektuelle. Hun var barnebarn av den tyske kvinnesaksforkjemperen Hedwig Dohm og nedstammet fra en av Münchens rikeste familier.

Bekymret over nasjonalsosialistene holdt Thomas Mann i 1930 for en fylt sal i Berlin en beveget tale. Den trykte utgaven fikk tittelen En appell til fornuften, der han gikk hardt ut mot nazistene. Talen ble senere kjent som «den tyske talen». Thomas Mann lot seg ikke bringe til taushet av nazistenes forsøk på å overdøve ham med buing, men beskrev bevegelsen deres som «en kjempebølge av eksentrisk barbari og primitiv massedemokratisk kremmermarked-råskap». Som en av de første beskrev han nazismen som en ideologi med røtter i tysk romantikk; han kalte det «romantiserende filosofi». Han beskrev nazismen som en radikal nasjonalisme forbundet med «en orgiastisk naturkult», «radikalt antihuman» og «vilt dynamisk», som kretset rundt mørke krefter som virket skapende, men viste seg destruktive, forent av to idéstrømninger i tysk kultur: En naturorientert ultranasjonalisme og en livsdyrkelse. Hans tanker ble i 1940 videreført av Arthur Lovejoy som grunnla universitetsfaget idéhistorie. Lovejoys artikkel The meaning of romanticism for the historian of ideas prøver å forklare andre verdenskrig i lys av romantikken.[21]

Familien Mann emigrerte etter Hitlers maktovertagelse i 1933; først til Sanary-sur-Mer i Frankrike, men senere til USA, der han arbeidet som gjesteprofessor ved ulike universiteter. I flere radiosendinger henvendte han seg direkte til det tyske folk for å få dem til å reise seg mot de nazistiske myndighetene. Han betegnet seg selv som den egentlige bærer av «tysk ånd», hvilket han understreket med utsagnet «Wo ich bin, ist Deutschland» («Hvor jeg er, er Tyskland»).[22] Thomas Mann prøvde også på påvirke USA til å gå med i krigen på alliert side.

I 1944 fikk familien amerikansk statsborgerskap. De hadde bosatt seg i Pacific Palisades i nærheten av Santa Monica, der de fikk bygget et hus med adressen 1550 San Remo Drive der de bodde frem til 1952.[23] De forlot USA etter å ha blitt gransket for antiamerikansk virksomhet, og måttet gjøre rede for sitt forhold til kommunismen og Stalin.

Thomas Mann døde i Kilchberg, ikke langt fra Küsnacht i 1955.

I den lange perioden i eksil ble familien forsørget av Katja Mann, mens Thomas Mann konsentrerte seg om å skrive.

Litterær innordning[rediger | rediger kilde]

Thomas Mann fikk nobelprisen i litteratur i 1929, for romanen Buddenbrooks. Både denne, Doktor Faustus og Trolldomsfjellet er kåret blant de ti beste tyskspråklige bøker i det 20. århundre av et panel på 99 tyske forfattere, litteraturkritikere og litteraturprofessorer for Literaturhaus München og Bertelsmann.[24] Like mye lest og anerkjent er langnovellen Døden i Venedig, som også ble filmatisert i 1971.

De fleste av hans noveller omhandler spenningen mellom den usikre, dødselskende kunstner og den lovlydige, livsbekreftende borger. Manns dagbøker, som ble offentlige i 1975, taler om hans egen kamp med homoseksuelle tendenser som fikk uttrykk i hans verker, særlig Døden i Venedig. Mann beskrev sine følelser for den unge fiolinisten og maleren Paul Ehrenberg som «mitt hjertes sentrale opplevelse».

Enda hans litterære produksjon nesten i sin helhet foregikk i første halvdel av 1900-tallet, var han sterkt påvirket av det foregående århundre, og bevarte dets fortellerstil helt til de seneste verkene. Påvirkningen fra betydelige russiske forfatterne Leo Tolstoj og Dostojevskij er tydelig, både stilistisk og tematisk. Blant forfattere og kunstnere som forøvrig kan sies å ha påvirket ham finnes (de fleste av dem nevnt av ham selv i dagbøkene): Max Stirner, Theodor Fontane, Sigmund Freud, J.P. Jacobsen, Johann Wolfgang Goethe, Hermann Hesse, E.T.A. Hoffmann, Carl Jung, Gotthold Ephraim Lessing, Martin Luther, Friedrich Nietzsche, Edgar Allan Poe, Friedrich Schlegel, Arthur Schopenhauer, Richard Wagner, Arnold Schönberg, August von Platen, Hans Jakob Christoffel von Grimmelshausen, Heinrich Mann og Herman Melville.

Forfattere som på sin side sier seg påvirket av Thomas Mann er blant annet Hesse[25], Susan Sontag, Georg Lukacs, Adorno, Franz Kafka, Heinrich Mann, Klaus Mann, Frederic Tuten, Orhan Pamuk[26], Joseph Campbell, Michel Houellebecq, Heinrich Böll, K. J. Stevens og Mario Vargas Llosa. Sistnevnte har blant annet skrevet et innsiktsfullt essay om Døden i Venedig.[27][28]

Forholdet til nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

Thomas Manns gravsted i Zürich.

Den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen var hovedårsaken til at Mann i 1933 emigrerte til Sveits. På bakgrunn av at han i 1930 hadde holdt en tale hvor han omtalte nasjonalsosialismen som bestialsk, og at han i 1935 ble fratatt sitt tyske statsborgerskap, var mange i emigrantmiljøet skuffet over at han lenge var tilbakeholden med å offentlig ta avstand fra nasjonalsosialismen. Dette gjaldt også barna, spesielt Erika som han i motsetning til Klaus hadde et svært nært forhold til.[29] Men under andre verdenskrig skrev han artikler om nasjonalsosialistenes krigsforbrytelser i flygebladene som ble kastet ned over tyske byer; han holdt også radiotaler rettet til tyske lyttere om forbrytelsene, for eksempel talte han 27. september 1942 om bruken av gassvogner i det tyskokkuperte Warthegau i Polen.[30]

Thomas Mann ble imidlertid upopulær i sitt tyske hjemland ved å betone den kollektivskyld han mente at alle tyskere som ikke var gått i eksil hadde, og som han ikke ville være en del av. Han var en kort stund på tale som mulig forbundspresident i den nyopprettede vesttyske forbundsrepublikk, men hans person kan ha vært litt for kontroversiell. Selv om mange i ettertid tok avstand fra nazismen, hersket det likevel i Tyskland skepsis overfor dem som dro i eksil. Mange følte at de hadde sviktet landet, og at unnveket de lidelser alle de andre hadde måttet gå igjennom, og at de dermed ikke var en del av det lidelsesfellesskap som i de første år etter krigen holdt tyskerne sammen.

De siste år av sitt liv tilbrakte Thomas Mann derfor hovedsakelig i Sveits, men med jevnlige besøk til Tyskland.

I 1955 ble han utnevnt til den tyske ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.

Verker[rediger | rediger kilde]

MJeg er blitt sterkt beveget av meldingen om stemningen ved den tyske avdelingen ved universitetet. De skriver at de motbydelige hendelsene i Tyskland har ført til at studentene er blitt urolige og opprørt, og at de har begynt å tvile på hvilken humanistisk verdien deres tyskstudier har. De spør om det er meningsfylt å interessere seg for et språk og en kultur hvor slikt er mulig. Jeg forstår dem svært godt, ja, enda mer – jeg gleder meg over det. Det beviser at det finnes på en moralsk ansvarsbevisshet og et hat mot det vonde i en verden som synes å synke ned i moralsk likegyldighet.

Thomas Mann
Brev til et amerikansk universitet som stengte sin tyskavdeling etter «Krystallnatten».[31]
  • Der kleine Herr Friedemann, novellesamling 1898, ikke oversatt
  • Buddenbrooks: Verfall einer Familie, roman 1901. – Utgitt på norsk flere ganger. Som Huset Buddenbrook, oversatt av Margrethe Kjær (Gyldendal, 1929-1930).
  • Huset Buddenbrook: En families forfall, oversatt av Per Paulsen (Gyldendal, 2005)
  • Tonio Kröger, novelle 1903. Utgitt på norsk som Tonio Kröger. Oversatt av Nic. Stang (Tanum, 1949)
  • Königliche Hoheit, 1909. – Utgitt på norsk som Hans kongelige høyhet, oversatt av Aimée Aubert Munch (Tanum, 1950)
  • Der Tod in Venedig, fortelling, 1913. – Utgitt på norsk som Døden i Venedig. Oversatt av Kaare Lervik (Gyldendal, 1963)
  • Der Zauberberg, roman, 1924. – Utgitt på norsk flere ganger. Først i 1935 som Trollfjellet, oversatt av Finn Halvorsen, så som Trolldomsfjellet, oversatt av Per Qvale. (Gyldendal, 2002)
  • Mario und der Zauberer, fortelling, 1930, ikke oversatt
  • Josef und seine Brüder, 1933–43, tetralogi. – Utgitt på norsk som Josef og hans brødre. Oversatt av Per Paulsen (Gyldendal, 1993-1995)
  • Das Problem der Freiheit, 1937, ikke oversatt
  • Lotte in Weimar, Roman 1939. – Utgitt på norsk som Lotte i Weimar. Oversatt av Per Qvale (Gyldendal, 2007)
  • Die vertauschten Köpfe – Eine indische Legende, 1940, ikke oversatt
  • Doktor Faustus, roman 1947. – Utgitt på norsk som Doktor Faustus: den tyske komponist Adrian Leverkühns liv fortalt av en venn. Oversatt fra tysk av Dag Østerberg (Gyldendal, 1969)
  • Der Erwählte, roman 1951, ikke oversatt
  • Die Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull, 1922/1954. – Utgitt flere ganger på norsk. Først som Plattenslageren, oversatt av Arthur W. Gammelgaard (Nasjonalforlaget, 1952), og siden som Storsvindleren Krull, oversatt av Gerd Høst (Tanum, 1955).
  • I tillegg er flere artikler og essays av Mann oversatt til norsk.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Et utvalg filmer som er bygget på Manns romaner, noveller og motiver.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Thomas-Mann, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Frankfurter Personenlexikon, frankfurter-personenlexikon.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 15666, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Манн Томас, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Kratkaja literaturnaja entsiklopedija[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b https://cs.isabart.org/person/13438; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 13438.
  11. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 2808, Wikidata Q77541206, https://beweb.chiesacattolica.it 
  12. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  13. ^ www.tum.de[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Jüngste Tochter von Thomas Mann gestorben[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ www.kilchberg.ch, besøkt 20. november 2015[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb119142833; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 119142833.
  18. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 7355747, Wikidata Q16744133 
  19. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ Carl Müller Frøland: Nazismens idéunivers (s. 21), Vidarforlaget 2017, ISBN 978-82-7990-374-1
  22. ^ Hubert Spiegel: «Wo ich bin, ist Deutschland» Deutschlandfunk 21. august 2011
  23. ^ Familien Manns hus i Pacific Palisades
  24. ^ Musils "Mann ohne Eigenschaften" ist "wichtigster Roman des Jahrhunderts", Literature Headlines (arkivert)
  25. ^ The Hesse/Mann Letters, Amazon (engelsk overs.) utdrag på internett: http://www.amazon.com/Hesse-Mann-Letters-Hermann/dp/0974261556#reader_0974261556
  26. ^ http://www.theparisreview.org/interviews/5587/the-art-of-fiction-no-187-orhan-pamuk
  27. ^ Touchstones: essays on literature, art and politics Mario Vargas Llosa Faber & Faber, 353pp, £25 ISBN 0571214991
  28. ^ http://www.newstatesman.com/blogs/cultural-capital/2010/10/vargas-llosa-author-nobel
  29. ^ Erika Mann: «Mein Vater, der Zauberer», Rowohlt Taschenbuch Verlag, Hamburg 1999, s. 89-110, ISBN 3-499-22651-0
  30. ^ Peter Longerich: Det visste vi ikke noe om!, forlaget Historie og Kultur AS, Oslo 2007
  31. ^ Ragnar Ulstein: Jødar på flukt. Samlaget, 1995.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forrige mottaker:
Sigrid Undset 		Nobelprisvinner i litteratur
 Neste mottaker:
Sinclair Lewis
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Thomas_Mann&oldid=24433398»