Vinald av Nidaros
Vinald Henriksson (død juni 1402) var norsk kapellmagister og senere erkebiskop fra 1387 til sin død. I forbindelse med etableringen av det nordiske samkongedømmet var han sentral ved valget av dronning Margrete som norsk riksforstander.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
På grunn av navnet antas det at Vinald Henriksson var av tysk avstamning da han i et dokument fra 1360 kaller eg "Hænzasøn" og i hanseatiske dokumenter konsekvent omtalt som Winolt.[1] Lite vites om Vinalds opphav, men historikeren Eldbjørg Haug har spekulert i om han var bror av kansleren Henrik Henriksson siden de begge hadde fungert som prester i Sverige tidligere, Vinald i Linköping og Henrik i Uppsala.
Teologisk virke før 1387[rediger | rediger kilde]
Han startet sitt virke som sokneprest på øya Tjørn i Elfsysla i tiden etter Svartedauen. På denne tiden var Elvesysla en del av dronning Blankas morgengave, som en del av det "mellomnordiske rike", som i en lengre periode var under egen admnistrasjon. Her vil han trolig ha kommet i kontakt med de kongelige kretsene rundt Båhus festning. Han forlot trolig denne posisjonen rundt 1363 og gikk inn i aktiv kongetjeneste.
I 1365 var han blitt medlem ved kapellgeistligheten ved Mariakirken i Oslo. Her bar han herretittel som kannik og var kongens klerk. Trolig vikarierte Vinald som kongens nærmeste i kansler Peter Eirikssons fravær. 4. mars 1375 var han blitt utnevnt til korsbror i Nidaros. Vinalds karriere et eksempel på embetskumulasjon ved kongens hjelp. Fra 1378 innehadde Vinald stillingen som kapellmagister ved Apostelkirken i Bergen, og ble dermed sikret plass i det norske riksrådet i tillegg til at han ble sysselmann av Vossasysla.
Vinald ble høsten 1386 domkapitlets i Nidaros sin electus (kandidat), og selv om domkapitlets valg ikke ble godkjent ble han providert av pave Urban VI.
Det dansk-norske kongefellesskapet[rediger | rediger kilde]
To måneder etter at Vinald hadde blitt satt inn som erkebiskop døde den dansk-norske kongen, Olav Håkonsson høsten 1387. Han ble derfor en sentral støttespiller for dronning Margrete i striden om å finne en arving til det norske kongeriket.
8. september 1389 ble den 8 år gamle Bugislav av Pommern hyllet som norsk konge i Nidaros under navnet Erik av Pommern.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Haug, Eldbjørg (2006) Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk 2. utgave, NTNU:Trondheim ISBN 82-7765-047-7
| Forgjenger: Nicolaus Rusare |
Erkebiskop av Nidaros |
Etterfølger: Eskill |