Erich Ollenhauer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Erich Ollenhauer
Født27. mars 1901[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Magdeburg[5][6]
Død14. des. 1963[1][2][4][7]Rediger på Wikidata (62 år)
Bonn[8][6]
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Europaparlamentet
  • medlem av den tyske forbundsdagen (1st German Bundestag, Bochum I, 1949–1953)
  • leder for Sozialdemokratischen Partei Deutschlands (1952–1963)
  • medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1950–1953)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (2nd German Bundestag, constituency for the Bundestag election Stadt Hannover II, 1953–1957)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (Forbundsdagens tredje valgperiode, constituency for the Bundestag election Stadt Hannover II, 1957–1961)
  • medlem av den tyske forbundsdagen (Forbundsdagens fjerde valgperiode, constituency for the Bundestag election Stadt Hannover II, 1961–1963) Rediger på Wikidata
PartiSozialdemokratische Partei Deutschlands
NasjonalitetTyskland
GravlagtSüdfriedhof
Erich Ollenhauer på Commons

Erich Ollenhauer (født 27. mars 1901 i Magdeburg, død 14. desember 1963 i Bonn) var formann for SPD og samtidig partiets fraksjonsleder i Forbundsdagen fra 1952 til 1963.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han ble medlem av SPDs styre 29. april 1933. Da nasjonalsosialistene kort etter grep makten og begynte å forfølge politiske motstandere, bestemte partiledelsen at utsatte personer skulle emigrere. Ollenhauer reiste sammen med bl.a. Otto Wels og Hans Vogel til Praha, hvor det ble bygget opp en eksilorganisasjon. Han ble fratatt det tyske statsborgerskap i 1935. I 1937 flyttet eksilorganisasjonen til Paris. Ollenhauer meldte seg ut av den, og flyktet over Polen og Danmark til Frankrike.

Under begynnelsen av annen verdenskrig ble Ollenhauer arrestert av franskmennene, men løslatt takket være Léon Blum. Han reiste senere til den ubesatte delen av Frankrike (Vichy-Frankrike), før han flyktet til Lisboa via Spania. Ett år senere klarte han å dra til London, hvor SPDs eksilorganisasjon hadde innrettet seg for de siste krigsårene. Han ble her nærmeste medarbeider av partiets formann Hans Vogel. Bare takket være støtte fra det britiske arbeiderpartiet var det mulig for Ollenhauer å hindre emigrantenes frafall, forberede gjenoppbyggelsen av SPD og opprettholde kontakt til britiske politikere.

Ollenhauer reiste i februar 1946 tilbake til Tyskland, og ble sekretær for SPDs partikontor i Hannover under Kurt Schumacher. Samme år ble han valgt til viseformann. Under Schumachers regelmessige sykdom ledet han partiet. Ollenhauer var fra 1948 medlem av det parlamentariske råd og i 1949 ble han innvalgt i det tyske parlamentet, hvor han frem til 1952 var viseformann for SPD-fraksjonen. Han ble etter Schumachers død valgt til partiformann og fraksjonsleder den 7. oktober 1952. Samtidig ble han bekreftet i stillingen som generalsekretær. Selv om han selv ikke var karismatisk nok arbeidet han i kulissene for å omdanne SPD fra et arbeiderparti til et sentrumsorientert folkeparti.

I 1951 ble han medlem av Den europeiske kull- og stålunions forsamling, men la ned vervet på grunn av sitt kanslerkandidatur i 1953. Ved valget i 1953 fikk SPD bare 28,8 % av stemmene, partiets dårligste resultat til dags dato. Selv om partiet støttet den CDU-ledete Adenauer-regjeringen i viktige saker som krigsofferforsørgelse, pensjonsreform og i kull- og stålunionssamarbeidet, var Ollenhauers fortsettelse av prøysseren Schumachers utenrikspolitikk det mest sentrale i offentlig diskusjon: Nei til vestintegrasjon, ja til gjenforening. Dette standpunktet ble imidlertid stadig mer upopulært under Wirtschaftswunder.

Ved valget i 1957 øket SPD sin oppslutning med 3 % til 31,8 %, men CDU og CSU oppnådde 50,2 % og dermed absolutt flertall.

Som følge av dette startet partiet en reformprosess, som også Ollenhauer deltok i. Han støttet den reformvennlige Willy Brandt, som hadde forsøkt å bli innvalgt i partiledelsen året før. Resultatet av arbeidet var Godesberg-programmet fra 1959. Men mange punkter i programmet, som i hovedsak var utarbeidet av reformatorer som Brandt, Fritz Erler og Herbert Wehner, stod i motsetning til Ollenhauers politikk. Viktige punkter i programmet var støtte til Adenauers utenrikspolitikk: vestintegrasjon, gjenopprustning og avvisning av en sentralistisk forvaltningsmodell.

I november nominerte Ollenhauer den unge Willy Brandt, da regjerende borgermester i Berlin, til kansler, til tross for store uenigheter i utenrikspolitikken.

Tre måneder før sin død ble han 9. september 1963 valgt til formann for Den sosialistiske internasjonale. 14. desember døde Ollenhauer etter langvarig sykdom i Bonn.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000279, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id ollenhauer-erich, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Magdeburger Biographisches Lexikon, Magdeburger Biographisches Lexikon ID 0677, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Олленхауэр Эрих, besøkt 25. februar 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ filmportal.de, Filmportal-ID a2cdcf584b6140d581b702b3865f6906, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(de) Wikiquote: Erich Ollenhauer – Sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erich_Ollenhauer&oldid=23191888»