Ernst Haeckel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Haeckel
FødtErnst Heinrich Philipp August Haeckel
16. feb. 1834[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Potsdam (Kongeriket Preussen, Provinsen Brandenburg)[5][6]
Død9. aug. 1919[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Jena (Weimarrepublikken)[7][6][8]
BeskjeftigelseBiolog, lege, zoolog, filosof, naturviter, økolog, ornitolog, universitetslærer, iktyolog, botaniker, oppdagelsesreisende, fotograf, skribent Rediger på Wikidata
Embete
  • Rektor ved Universitetet i Jena (1876–1876)
  • rektor ved Universitetet i Jena (1884–1885) Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad[9]
Utdannet vedFriedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin
Humboldt-Universität zu Berlin[10]
Doktorgrads-
veileder		Johannes Peter Müller (1857)[11]
EktefelleAnna Sethe
Agnes Huschke
FarCarl Haeckel
BarnWalter Haeckel
Elisabeth Haeckel
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Kongeriket Preussen
Medlem av
8 oppføringer
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina
Kungliga Vetenskapsakademien
Zoological Society of London
Accademia Nazionale dei Lincei
Bayerische Akademie der Wissenschaften
American Philosophical Society[12]
Accademia delle Scienze di Torino (1898–)[6]
Det tyske monistforbund
UtmerkelserDarwinmedaljen (1900)[13]
Cothenius-Medaille (1864)
Darwin–Wallace Medal (1908)[14]
Linnean Medal (1894)
Premio Bressa (1895)[15]
Ernst Haeckel på Commons
Ernst Haeckel

Ernst Heinrich Philipp August Haeckel (født 16. februar 1834 i Potsdam, død 9. august 1919 i Jena) var en tysk zoolog og filosof som gjorde Charles Darwins arbeider kjent i Tyskland og på dette grunnlag bygde opp en avstamningslære for menneskeheten. Han regnes også som embryologiens far.

Haeckel var lege og senere professor for sammenlignende anatomi. Han var en av de første som betraktet psykologien som en gren av fysiologien. Han utviklet en del begreper som senere er blitt de gjengse faguttrykk innen biologien, både på tysk og en rekke andre språk. Ett slikt begrep er økologi.

Han anså også politikk som anvendt biologi. Dette og andre standpunkter ble etter hans død innsanket av nazistene og ble brukt til å begrunne eller støtte opp om nazismens rasisme og «Sozial-Darwinismus». Han var en viktig forløper for den nazistiske eugenikk eller rasehygiene.

I dag leses hans populærvitenskapelige og hans polemiske verker og reiseberetninger mer for deres historiske og idehistoriske betydning (et særlig viktig skrift i så måte er verket «Die Welträthsel» av 1899 og det posthumt utgitte «Briefe aus Insulinde», 1924). I «bestselleren» Die Welträthsel reagerer han på fysiologen Emil Heinrich du Bois-Reymonds tese ignoramus et ignorabimus (lat., ca: «Vi vet det ikke og kommer aldri til å få vite det») som uttrykker en radikal skepsis mot naturvitenskapenes evne til å oppklare «verdensgåtene».

Men hans rent vitenskapelige verk fortsetter å inspirere forskere. Man kan fremheve hans «Generelle Morphologie» fra 1866, som ble verdens første lærebok i biologi skrevet på grunnlag av Darwins evolusjonsteori, og hans «Anthropogenie» fra 1874, der Haeckel ved hjelp av sammenlignende anatomi undersøker menneskets opprinnelse i dyreriket og rekonstruerer dets stamhistorie. Man kan også nevne hans i dag mindre leste «Systematische Phylogenie», et trebinds monumentalverk om hele dyreriket som ble offentliggjort i årene 1894 til 1896.

Livsløp[rediger | rediger kilde]

Ernst Haeckel var født i Potsdam som sønn av regjeringsråden Philipp August Haeckel og hans hustru Charlotte født Sethe, som stammet fra en juristfamilie.[16] Han tok abitur ved domgymnasiet i Merseburg. Så studerte han medisin i Berlin, der han promoverte til doktorgraden i 1857[17]. Men ettersom han hadde problemer med å forholde seg personlig til menneskelig lidelse, gikk han ikke inn i noen legekarriere.

I 1858 forlovet Haeckel seg med sin kusine Agnes Sethe; de giftet seg i 1862. Fra 1859 til 1860 bedrev han havsbiologiske studier i Napolibukten. Etterpå beskjeftiget han seg for første gang med Darwins «Origin of Species».[18]

I 1861 habiliterte han seg som doktor og ble privatdosent i sammenlignende anatomi i Jena.[19] I 1862 holdt Haeckel sin første forelesning om artenes opprinnelse.

Haeckel på Kanariøyene 1866, sammen med sin assistent Nicolaus von Miclucho-Maclay

I 1865 ble han æresdoktor i filosofi og fikk et professorat i zoologi i Jena, som den gang sorterte under det filosofiske fakultet. Fra 1866 til 1867 foretok Haeckel en reise til Kanariøyene. Det var på denne tiden at han møtte Charles Darwin, Thomas Huxley og Charles Lyell.[20]

I 1867 giftet han seg med Agnes Huschke. De fikk barna Walter (1868), Elisabeth (1871) og Emma (1873).

I 1869 reiste han til Norge, 1871 til Dalmatia, 1873 til Egypt, Tyrkia og Hellas.

Fra 1876 var Haeckel prorektor ved universitetet i Jena og foretok forelesningsreiser Tyskland rundt. Til 1879 fulgte flere reiser til England og Skottland, og i den forbindelse møtte han igjen flere ganger Charles Darwin. Han reiste også til Korfu. Mellom 1881 og 1882 reiste Haeckel for første gang til tropene, blant annet til øya Ceylon.

I 1887 reiste Haeckel til Palestina, Syria og Lilleasia, i 1890 til Algerie, 1897 gjennom det sørlige Finland og Russland, 1899 til Korsika og 1900 for annen gang til tropene. På denne tid begynte også hans vennskap med Frida von Uslar-Gleichen (1864–1903). I 1907 foretok forskeren sin siste større reise, til Sverige.

I 1908 stiftet Haeckel det phyletiske museum i Jena.

Haeckel var også politisk engasjert. Han var medlem av Det alltyske forbund og fra 1905 æresmedlem av Selskapet for rasehygiene.[21] For å utbre sin verdensanskuelse grunnla Haeckel i 1906 Det tyske monistforbund i Jenas zoologiske institutt.

I 1909 sluttet Haeckels professorvirksomhet. I 1910 meldte han seg ut av den evangeliske (lutherske) kirke og begrunnet dette i en tidsskriftsartikkel.[22] Hans kone Agnes døde i 1915. Haeckel ble stadig mer gebrekkelig, og døde den 9. august 1919.

Kunstformen der Natur beskjeftiger seg med naturens symmetri og harmoni.

Kunst og natur[rediger | rediger kilde]

Bladmoser fra "Kunstformen der natur"

Haeckel så biologien som beslektet med kunsten. Han var sterkt betatt av naturens symmetri og harmoni i sine former. Dette beskrev og viste han i flere verker, og han påvirket dermed den moderne kunst ved inngangen av 1900-tallet.

Den biogenetiske grunnregel[rediger | rediger kilde]

Tidlig kopi av Haeckels idealiserte og omstridte fostertegninger

Haeckel var en foregangsmann innen embryologi, og var den første som satte stadiene i utvikling av fostere i forbindelse med den nye evolusjonsteorien til Darwin, slik som gjeller og hale hos tidlige menneskefostre. Hans observasjoner av parallellene mellom ontogenese og fylogenese gjorde at han mente det fantes en årsaksforbindelse mellom fosterutvikling og evolusjon. Hans teori sammenfattes gjerne i setningen «ontogenese rekapitulerer fylogenese». Haeckel mente man ville kunne spore menneskets utvikling fra fisk til menneske gjennom å studere fosterutviklingen. Han tanker om kausalforbindelse var omstridt, og ble etter hvert helt avvist av biologene i sin opprinnelige form. I dag tolkes Haeckels observasjoner som at strukturer har endret funksjon gjennom evolusjonen, der gjeller dannes fordi disse i sin tid dannet grunnlaget for kjever, øreknoklene og thymus.

Haeckels filosofi[rediger | rediger kilde]

Evolusjon og fosterutvikling[rediger | rediger kilde]

Ettersom Haeckels forsøk på å bevise evolusjonsteorien var unøyaktige, og Haeckel selv oppsatte den naturvitenskapelige erkjennelse som en motsetning til religionen, ble hans mislykkede bevisførsel et yndet angrepspunkt for kreasjonister som ville tilbakevise evolusjonsteorien. Senere ble han også sterkt kritisert av biologen Stephen Jay Gould.

Filosofisk forfektet Haeckel en materialistisk monisme. I «Die Welthrätsel» skrev han:

Sammensmeltningen av tilsynelatende motsetninger og dermed fremskrittet som løsningsvei til den fundamentale verdensgåte [Welträthsel] rykker oss med hvert år stadig nærmere ved vår økende naturerkjennelse. Slik kan vi hengi oss det gledelige håp at det tyvende århundre vil utjevne stadig flere slike motsetninger og dannelsen av den rene monisme vil utbre i vide kretser den etterlengtede verdensanskuelsenes enhet.

Gould kritiserte særlig Haeckels illustrasjon av fosterutvikling hos virveldyr som har gått igjen i skolebøker siden de ble tegnet. Haeckel ble beskyldt for forfalskning av disse tegningene både av kolleger som følte seg utsatt for plagiat og ikke minst av den katolske kirke som karakteriserte tegningene som forfalskninger. Tegningene har vært gjenstand for flere artikler i moderne naturvitenskapelige tidsskrifter. Haeckels tegninger omgår en del trekk som skiller klassene av virveldyr, som navlestrengen hos morkakedyr og den forstørrede midthjernen hos fugler. Han har også latt være å tegne in plommesekken og det store hjertet som skjuler mange av strukturene i det tidlige fosteret. Fosterene er også rettet ut og posert i stillinger de ikke ville ha inntatt i levende live. Tegningene vektlegger likhetene og omgår forskjellene for å vise prinsippet han var ute etter å vise. Tegningene er således mer idealiserte enn faktiske forfalskninger slik mange av hans motstandere har hevdet.[23]

Haeckel som «motpave»[rediger | rediger kilde]

Men Haeckel var ikke en konsekvent ateist. Vel avviste han enhver skapelsesakt, men påvirkningen fra hans kristelige barndomshjem lot det guddommelige trenge gjennom i form av en besjeling av naturen. Hans materialisme var om en gjennomåndelig materie, og han betraktet Gud som identisk med de allmenngyldige naturlover. Han opererte i den forbindelse blant annet med «cellehukommelse» (Zellgedächtnis, Mneme) og med «krystallsjeler».

Giordano Bruno-statuen på Campo dei Fiori i Roma.

Haeckel var i september 1904 på den internasjonale fritenkerkongressen i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble han høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der. Haeckel var villig med på alt dette.

Disse demonstrasjonene i Pavens by utløste en massiv kampanje fra kirkelig hold. Hans vitenskapelige integritet ble også anfektet, og han ble beskyldt for å fare med forfalskninger. Men 46 anerkjente professorer gikk god for ham. Han tok også til motmæle med skriftet «Sandalion – Eine offene Antwort auf die Fälschungs-Anklagen der Jesuiten».

Den 11. januar 1906 ble Det tyske monistforbund grunnlagt i Jena, noe Ernst Haeckel hadde ivret for helt siden september 1904 i Roma. Haeckel ble ærespresident for forbundet. I 1909 ble også det østerrikske, i 1913 det sveitsiske og det tsjekkiske monistforbundet grunnlagt.

Kampen mot den katolske kirke[rediger | rediger kilde]

Som alle materialistiske monister var Haeckel en innbitt fiende av kristendommen, og da i særlig grad Den katolske kirke som han omfattet med utilslørt hat. Den katolske kirke var for ham «en elendig karikatur av den opprinnelig rene kristendom». Han var også en iherdig motstander av det tyske katolske partiet Zentrum. Protestantismen tolererte han i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot papismen. Dogmer som Jesu oppstandelse og jomfrufødsel avviste han naturligvis og gjorde narr av, for eksempel fremholdt han at Jesus sikkert var barn fra et fritt kjærlighetforhold mellom jomfru Maria og en romersk centurion.

Haeckel fremhevet at døden tilintetgjorde den menneskelige eksistens, at selvmordet var en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke.

Fritenkere[rediger | rediger kilde]

Ernst Haeckel tilhørte kretsen av ledende fritenkere og tilhengere av en materialistisk fremskrittstiltro, og hans tanker ble attraktive både i borgerlig-liberale og i venstreorienterte kretser. Blant monistene rundt Haeckel kunne nevnes Ferdinand Tönnies, Henry van de Velde, Alfred Hermann Fried, Otto Lehmann-Rüssbildt, Helene Stöcker, Magnus Hirschfeld og Carl von Ossietzky. Også sosialister og anarkister som August Bebel, Franz Mehring og prins Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin betjente seg av hans tankegods.

Også antroposofen Rudolf Steiner hadde en sterk beundring for Haeckel. Deler av hans tanker ble også overtatt av nasjonalsosialismen; det gjaldt fremfor alt hans sosialdarwinisme.

Haeckels sosialdarwinisme[rediger | rediger kilde]

Ernst Haeckel

Mange betrakter Haeckel som en forløper for den tyske rasehygiene og eugenikk.[24][25][26][27] I «Dir Lebenswunder» heter det:

«Hundretusener av uhelbredelig syke, særlig sinnssyke, spedalske, kreftsyke og så videre, blir holdt kunstig i live i våre kulturstater, helt uten at det gavner verken dem selv eller helheten.» (Die Lebenswunder, 1904, s. 134.)

En lignende tanke uttrykkes, men langt mer forsiktig, også hos Charles Darwin:

«We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domesting animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but expecting in the case of man himself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed.» (Charles Darwin: The descent of man, and selection in relation to sex, 1871).

I hvilken grad Haeckel i det først nevnte sitatet fra hans egen polemikk bare gjengav Darwins ideer, eller selv hadde utviklet konseptet, er omstridt. Men i alle fall hadde Charles Darwin altså selv overført seleksjons- og evolusjonsprinsipper på sosiale systemer og fellesskap, om enn ennå ikke i den forstand som ordet «sosialdarwinisme» senere ble brukt i tandem med eugenikk (altså med kunstig og aktiv seleksjon fra samfunnets side og ikke bare som naturens egen implisitte regel, slik Darwin og Haeckel beskrev det).

Nazi-eugenikere tok det hele et ytterligere skritt videre. Hos dem dreide det seg ikke lenger bare om en avholdenhet fra medisinske og sosiale tiltak som «strider mot den naturlige seleksjons prinsipper», men snarere om aktiv bortsortering eller tvangssterilisering.

At Adolf Hitler hadde fått sterke impulser fra den sterkt tysknasjonale sjåvinist Haeckel anses som ubestridt. Derimot er påstandene om at Haeckel var medlem av en av NSDAPs forløperorganisasjoner Thuleselskapet entydig gale; det dreier seg om en personforveksling med en «Ernst Häckel».

Blant de Haeckel-utsagn som falt i smak blant nazistene var:

«En eneste fint dannet tysk kriger [...] har et høyere intellektuelt og moralsk livsverd enn hundrede av de rå naturmennesker som England og Frankrike, Russland og Italia stiller opp mot ham».

og

«Forskjellene mellom de høyeste og laveste mennesker [er] større enn den forskjell som er mellom de laveste mennesker og de høyeste dyr».

Å forestille seg den i 1919 avdøde Haeckel som en slags protonazist er anakronistisk og urimelig. Det er imidlertid klart at det var mange av forskjellige politiske preferanser som diskuterte og tok i bruk elementer av Haeckels tenkning:

Haeckel ble studert og benyttet av forskjellige sosialdemokrater, sosialister og anarkister[28] som for eksempel Alfred Hermann Fried, Friedrich Albert Lange, August Bebel, Lenin, Otto Lehmann-Rußbüldt, Julius Schaxel, Helene Stöcker, Ferdinand Tönnies og Henry van de Velde leste og diskuterte hans tenkning.[29]

Karl Kautsky arbeidet programmatisk om rasespørsmål, og støttet seg til Haeckel.[30] Det politiske venstre var imidlertid ikke unisont enig i en positiv lesning av Haeckel.

Selvfølgelig fant nazismens raseideologer meget de kunne støtte seg til for å gi egne tanker en form for faglig ryggdekning. Selveste Haeckels privatsekretær Heinrich Schmidt viste ved sin utvikling i tiltagende radikal-nasjonalistisk retning,[31] og fremførte Haeckel-relaterte tildels rasistiske og nasjonalistiske argumenter, men en rasikalitet som langt overgikk det som ble fremført av hans kolleger Ludwig Plate og Hans F. K. Günther.[32] Men hand forsøk til å omdanne Haeckels person til å en slagt tidlig nasjonalsosialist, ble ikke overbevisende.[32]

Utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Kannebærere fra Kunstformen der Natur
Kappedyr fra Kunstformen der Natur

Royal Society tildelte ham i 1900 Darwinmedaljen «for hans lenge pågående og svært viktige arbeid innen zoologien, som i alt var inspirert av darwinismens ånd».[33]

I 1894 ble Haeckel valgt til æresmedlem av det tyske Nassauischer Verein für Naturkunde og mottok Linnean Medal. Accademia dei Lincei førte ham opp fra 1899 som utenlandsk medlem.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Über die Eier Scomberesoces. J. Müllers Archiv für Anatomie und Physiologie S.23-32 Tafel IV, V, 1855
  • Über die Beziehungen des Typhus zur Tuberkulose. Wiener medizinische Wochenschrift, Bd. VI S. 1-5, 17-20, 1856
  • Fibrois des Uterus. Wiener medizinische Wochenschrift, Bd. VI S. 97-101, 1856
  • De telis quibusdam Astaci fluviatilis. Dissertio inauguralis histologica, die VII M.Martini A. Berolini, T.G. Schade, 1857
  • Über die Gewebe des Flußkrebses. Müllers Archiv für Anatomie und Physiologie, S. 469-568 Tafel XVIII, XIX, 1857
  • Beiträge zur normalen und pathologischen Anatonmie der Plexus chlorioides. Vierchows Archiv für pathologische Anatomie, Bd. XVI, S. 253-289, Tafel VIII, 1858
  • Über Augen und Nerven der Sterntiere. Zeitschrift für wissenschaftliche Zoologie, Band 1859, S.183-190 Tafel XI, 1859
  • Reiseskitzen aus Sizilien. Zeitschrift für allgemeine Erdkunde, Bd. VIII S.433-486, Berlin 1860
  • Über neue lebende Radiolarien des Mittelmeers. Monatsbericht der Königlichen Akademie der Wissenschaften Berlin, 13.12. 1860 S.794-817, 1860
  • Abbildung und Diagnosen neuer Gattungen und Arten von lebenden Radiolarien des Mittelmeers. Monatsbericht der Königlichen Akademie der Wissenschaften Berlin, 20.12. 1860 S.835-845, 1860
  • De Rizopodum finibus et ordinibus. Dissertio pro venia legendi impetranda in litterarum universitate Jenensi. Die IV. M. Martini 1861, Berolini, Georg Reimer, 1861
  • Die Radiolarien (Rhizopoda radiata). Eine Monographie. Georg Reimer Bd. 1 (Text) XVI und. 572 Seiten. Bd. 2 (Atlas) 35 Tafeln, Berlin 1862
  • Über die Entwicklungstheorie Darwins. Öffentlicher Vortrag in der Allgemeinen Versammlung deutscher Naturforscher und Ärzte zu Steettin, am 19. 9.1862 (Amtlicher Bericht über die 37. Versammlung S. 17), 1863
  • Beiträge zur Kenntnis der Corycaeiden (Copepoden). Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S.61-112, Tafel I-III, 1864
  • Beschreibung neuer craspedoter Medusen aus dem Golf von Nizza. Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S. 325-342, 1864
  • Die Familie der Rüsselquallen (Medusae Geryonidae). Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S. 435-469 Tafel XI, XII, 1864
  • Über eine neue Form des Generationswechsels bei Medusen und über die Verwandtschaft der Geryoiniden und Äginiden. Monatsbericht der Berliner Akademie S.85-94, 1865

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Ernst-Haeckel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Benezit Dictionary of Artists, «Ernst Heinrich Haeckel», Benezit-ID B00204345[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c www.accademiadellescienze.it, Accademia delle Scienze di Torino ID ernst-heinrich-haeckel, besøkt 1. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator jn20000700655, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. april 2015[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Mathematics Genealogy Project, www.genealogy.math.ndsu.nodak.edu, besøkt 19. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ Notable Names Database[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ docs.google.com, «For his long-continued and and [sic] highly important work in zoology all of which has been inspired by the spirit of Darwinism.»[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ www.linnean.org, besøkt 27. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ Premio Bressa, www.accademiadellescienze.it[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Di Gregorio, Mario A. (2005). «1: Young Haeckel». From Here to Eternity: Ernst Haeckel and Scientific Faith. Religion, Theologie Und Naturwissenschaft/Religion, Theology, And Natural Science. 3. Goettingen: Vandenhoeck & Ruprecht. s. 26. ISBN 9783525569726. Besøkt 25. mars 2019. «On 16 February 1834 a son was born to Charlotte and Carl Gottlob Haeckel in Kanal 24a (later Yorkstrasse 7), Potsdam, Prussia. His name was Ernst Heinrich Phillip August, and he was destined to become one of the most influential and controversial thinkers of his time.» 
  17. ^ Manfred Wenzel: Haeckel, Ernst. 2005, S. 521.
  18. ^ Sebastian Kirschner, Ausverkauft-Über die Entstehung eines epochalen Buches, Geschichte-Porträt Darwin, 2/2008, S. 46ff. i: www.g-geschichte.de
  19. ^ Manfred Wenzel: Haeckel, Ernst. 2005, S. 521 f.
  20. ^ Rundbrief Ernst Haeckels an seine Freunde vom 24. Oktober 1866 in: Ernst Haeckel (1834–1919) Briefedition, Stuttgart 2017
  21. ^ CC-Blätter 1/2007, S. 23.
  22. ^ In der Zeitschrift „Das freie Wort“ Jahrgang X, Heft Nr. 18 vom Dezember 1910
  23. ^ «Haeckel and the Vertebrate Archtype». 2003. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 14. mai 2017. 
  24. ^ Helmut Zander, Biologie des vollkommenen Menschen – Wissenschaft und Ethik im Monistenbund um 1900, in Neue Zürcher Zeitung, Nr. 167, 21. juli 2001, S. 73.
  25. ^ Rolf Winau, 100 Jahre Sozialhygiene, Sozialmedizin und Public Health in Deutschland, auf CD-ROM Hrsg. v. Udo Schagen u. Sabine Schleiermacher, Berlin 2005
  26. ^ William H. Tucker, The Science and Politics of Racial Research, University of Illinois Press 1996, S. 111.
  27. ^ Wilhelm Schallmayer: Ernst Haeckel und die Eugenik, in: Was wir Ernst Haeckel verdanken: Ein Buch der Verehrung und Dankbarkeit. Hrsg. Heinrich Schmidt, Jena 1914, S. 368.
  28. ^ „Verwunderlicher ist die Begeisterung der Linken für den ‚General-Feldmarschall des Darwinismus‘ (Haeckel über sich selbst). August Bebel, Carl v. Ossietzky, Kropotkin und W.I. Lenin waren nicht die einzigen, die Haeckels Thesen begierig aufgriffen und glaubten, mit ihnen eine Waffe für den Klassenkampf in der Hand zu halten. Dies gelang nur, indem sie – im Gegensatz zu den Nazis, die die Selektionsaspekte und den ‚Kampf ums Dasein‘ der Evolutionstheorie überbetonten – das Prinzip der ständigen Fortentwicklung im Tier- und Pflanzenreich auf die Menschen übertrugen, und zwar zum einen auf die Menschen als biologische Wesen (die Eugenik als Verbesserung des Menschen war auch unter Sozialisten vor 100 Jahren sehr beliebt und das nicht nur in der politischen Polemik, wie bei Bebel, der sich gegen den Krieg mit dem Argument aussprach, dass dabei die stärksten, wehrtüchtigen Männer sterben würden und somit das eigene Volk degenerieren), zum anderen auf die menschlichen Gesellschaftsformation: Es schien ein natürliches Gesetz der Evolution zu sein, dass der Kapitalismus quasi von alleine vom Kommunismus abgelöst würde.“ Martin Vogt: Der Rassismus-Papst. Ernst Haeckel und die Etablierung des wissenschaftlichen Rassismus‘ in Deutschland. In: ZAG. Nr. 41 (elektronisch bei Nadir.org)
  29. ^ Unter anderem eine Auswahl von Autoren des Buches Was wir Ernst Haeckel verdanken, herausgegeben von Heinrich Schmidt, Jena 1914
  30. ^ Karl Kautsky, Rasse und Judentum (1914). Siehe auch die Übersetzung Are the Jews a Race? (1926) bei Marxists.org, hier Kapitel 4 mit Bezugnahme auf Haeckel
  31. ^ Uwe Hoßfeld, Haeckels „Eckermann“: Heinrich Schmidt (1874–1935). In: Matthias Steinbach, Stefan Gerber (Hrsg.): Klassische Universität und akademische Provinz: Die Universität Jena von der Mitte des 19. bis in die 30er Jahre des 20. Jahrhunderts. Jena: Bussert & Stadeler, 2005, S. 282.
  32. ^ a b Uwe Hoßfeld, Haeckels „Eckermann“: Heinrich Schmidt (1874–1935). In: Matthias Steinbach, Stefan Gerber (Hrsg.): Klassische Universität und akademische Provinz: Die Universität Jena von der Mitte des 19. bis in die 30er Jahre des 20. Jahrhunderts. Jena: Bussert & Stadeler, 2005, S. 284.
  33. ^ Tildelelsesbegrunnelsene fra Royal Society

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rolf Füllmann: Naturdidaktik in Goethes Namen: Ernst Haeckel und der lyrisch verdichtete Monismus. In: Sieglinde Grimm, Roman Bartosch (Hrsg.): Die Materie des Geistes. Der, material turn' im Kontext von Bildungs- und Literaturgeschichte um 1800. Heidelberg: Universitätsverlag Winter 2018, S. 135–159.
  • Daniel Gasman: Haeckel's Monism and the Birth of Fascist Ideology, New York: Peter Lang, 1998 ISBN 0-8204-4108-2
  • Johannes Hemleben: Ernst Haeckel in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, Rowohlt Taschenbuch, Reinbek bei Hamburg 1964
  • Bernhard Kleeberg: Theophysis. Ernst Haeckels Philosophie des Naturganzen. Böhlau, Köln/Weimar 2005, ISBN 3-412-17304-5.
  • Peter Klemm: Ernst Haeckel. Der Ketzer von Jena. Ein Leben in Berichten, Briefen und Bildern, 2. Aufl., Leipzig: Urania, 1968
  • Winfried Krakau: Ernst Haeckel. Der naturwissenschaftliche Monist und Philosoph, evolutionäre Humanist und Kirchenkritiker im »Gespräch« mit Winfried Krakau zu Fragen unserer Zeit. Karin Fischer Verlag, Aachen 2011, ISBN 978-3-8422-3916-6.
  • Erika Krause: Ernst Haeckel, Leipzig 1984
  • Volker Mueller, Arnher E. Lenz: Darwin, Haeckel und die Folgen. Monismus in Vergangenheit und Gegenwart. Angelika Lenz Verlag, Neustadt am Rübenberge 2006, ISBN 3-933037-56-5.
  • Robert J. Richards: The Tragic Sense of Life, Ernst Haeckel and the Struggle over Evolutionary Thought. The University of Chicago Press, Chicago/ London 2008, ISBN 978-0-226-71214-7.
  • Georg Uschmann: Ernst Haeckel. Biographie in Briefen, Leipzig: Urania, 1984
  • Martin Vogt: Der Rassismus-Papst. Ernst Haeckel und die Etablierung des wissenschaftlichen Rassismus‘ in Deutschland. I: ZAG. Nr. 41 (elektronisch bei Nadir.org)
  • Paul Weindling: Health, race and German politics between national unification and Nazism 1870-1945, Cambridge University Press, 1989, ISBN 0-521-36381-0
  • Rüdiger Wehner und Walter Gehring: Zoologie, Kap.11.1.4. S.573-575, 23.te Auflage, Thieme Verlag, Stuttgart 1995, ISBN 3-13-367423-4
  • Manfred Wenzel: Haeckel, Ernst. I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (Hrsg.): Enzyklopädie Medizingeschichte. De Gruyter, Berlin/New York 2005, ISBN 3-11-015714-4 s. 521 f.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Biografi
Skrifter av og om Ernst Haeckel på internet
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ernst_Haeckel&oldid=24122494»