Gabriel-Marie Garrone
| Gabriel-Marie Garrone | |||
|---|---|---|---|
| Født | 12. okt. 1901[1][2][3][4] Aix-les-Bains | ||
| Død | 15. jan. 1994[1][2][3][4] (92 år) Roma | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1925–), katolsk biskop (1947–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Gregoriana Séminaire français de Rome | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Campo Verano | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Gabriel-Marie Garrone (født 12. oktober 1901 i Aix-le-Bains i departementet Savoie i Frankrike, død 15. januar 1994 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler; han virket som erkebiskop i Frankrike og deretter som prefekt for Pavestolens kongregasjon for seminarer og universiteter.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Utdannelse[rediger | rediger kilde]
Gabriel-Marie Garrone fikk sin høyere utdannelse ved Det pavelige universitet Gregoriana og Det pavelige franske seminar i Roma.
Prest[rediger | rediger kilde]
I 1925 ble han presteviet. Frem til 1939 hadde han akademiske og pastorale stillinger i Chambéry erkebispedømme.
Han var kaptein i reserven i 97e RIA og ble mobilisert i 1939 ved utbruddet av andre verdenskrig. Han ble tatt til fange av de invaderende tyskere og satt i tysk krigsfangenskap. Etter løslatelsen ved krigens slutt ble han rektor ved presteseminaret i Chambéry, en stilling han hadde til 1947.[5]
Biskop[rediger | rediger kilde]
Pave Pius XII utnevnte ham i 1947 til titularerkebiskop av Lemno, og koadjutor-biskop med etterfølgelsesrett i Toulouse erkebispedømme. Den 24. juni 1947 ble han bispeviet av koadjutorerkebiskop Emile Maurice Guerry av Cambrai; medkonsekratorene var biskop Frédéric Duc av bispedømmet Saint-Jean-de-Maurienne og hjelpebiskop Alfred Ancel av Lyon. Han ble erkebiskop av Toulouse i 1956.
Den romerske kurie[rediger | rediger kilde]
Etter å ha deltatt på Andre Vatikankonsil (1962–1965) ble han i 1968 pro-prefekt for Kongregasjonen for seminarer og universiteter. Fra denne posten hadde han innflytelse på det postkonsiliære reformarbeidet angjeldende prestekandidatenes studieordninger.
Kardinal: Pave Paul VI kreerte ham ved konsistoriet juni 1967 til kardinalprest, med Santa Sabina som titularkirke. Han ble prefekt for kongregasjonen, som samtidig skiftet navn til Kongregasjonen for katolsk utdannelse.
Garrone deltok på konklavet august 1978 og konklavet oktober 1978, som valgte henholdsvis Johannes Paul I og Johannes Paul II. Han mistet sin stemmerett ved pavevalg i 1981.
I mai 1982 ble han president for Det pavelige råd for kulturen, en stilling han satt i til 1988.
Han døde 15. januar 1994 i Roma, og ble først gravlagt på kirkegården Campo Verano, inntil hans gravmonument i den franske nasjonalkirken San Luigi dei Francesi sto ferdig.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Biskop Eugène-Charles-Joseph de Mazenod (1782-1861) *1832
- Kardinal Joseph Hippolyte Guibert (1802-1886) *1842
- Kardinal François-Marie-Benjamin Richard de la Vergne (1819-1908) *1872
- Erkebiskop François-Joseph-Edwin Bonnefoy (1836-1920) *1896
- Biskop Jean Baptiste Étienne Honoré Penon (1850-1929) *1911
- Biskop Alexandre Caillot (1861-1957) *1917
- Erkebiskop Emile Maurice Guerry (1891-1969) *1940
- Kardinal Gabriel-Marie Garrone[6]
Verker[rediger | rediger kilde]
- L'action catholique, son histoire, sa doctrine, son panorama, son destin, Fayard, 1958.
- Pourquoi prier ?, Privat, 1962.
- Concile œcuménique Vatican II. Documents conciliaires, Le Centurion, 1965.
- Le Concile : orientations, Les Éditions Ouvrières, 1966.
- Que faut-il croire ?, Desclée 1967.
- Ce que croyait Thérèse de Lisieux, Mame, 1968.
- Ce que croyait Pascal, Mame, 1969.
- Qu'est-ce que Dieu ?, 2° éd., Desclée, 1969.
- L'Église : 1965-1972, Le Centurion, 1972.
- La Foi, Le Centurion, 1973.
- Aller jusqu'à Dieu, Le Centurion, 1975.
- Les prêtres, Éditions Universitaires, 1975.
- Marie, hier et aujourd'hui, Le Centurion, 1977.
- Ce que croyait Anne-Marie Javouhey, Mame, 1979.
- Je suis le chemin, la clé de la morale chrétienne, Le Centurion, 1981.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Gabriel-Marie Kardinal Garrone, Munzinger IBA 00000011816, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b annuaire prosopographique: la France savante, CTHS person-ID 100715, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Open Library emne-ID OL7421390A[Hentet fra Wikidata]
- ^ Miranda, Salvador. «GARRONE, Gabriel-Marie (1901-1994)». The Cardinals of the Holy Roman Church. Florida International University.
- ^ catholic-hierarchy.org garrone, lest 8. januar 2021
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- «Gabriel-Marie Garrone», i Internationales Biographisches Archiv 14/1994 av 28. mars 1994, i Munzinger-Archiv
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
| Forgjenger: Giuseppe Pizzardo |
Prefekt for kongregasjonen for katolsk utdannelse |
Etterfølger: William Wakefield Baum |
| Forgjenger: Første president |
President for Det pavelige råd for kulturen |
Etterfølger: Paul Poupard |