Henriette Wegner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henriette Wegner
Henriette Seyler tegnet av søsteren Molly i 1827, 22 år gammel
FødtHenriette Seyler
1. okt. 1805Rediger på Wikidata
Hamburg
Død25. nov. 1875Rediger på Wikidata (70 år)
Christiania
EktefelleBenjamin Wegner
FarLudwig Erdwin Seyler
MorAnna Henriette Gossler
BarnJohan Ludwig Wegner
Heinrich Benjamin Wegner
Henriette Pauss
George Wegner
NasjonalitetHamburg (1805–)
Det første franske keiserdømme (1811–1814)
Norge (1824–1875)
GravlagtGamle Aker kirkegård
Medlem avForeningen til fattige Barselkoners Understøttelse
Understøttelsesselskabet for Husarme
Henriette Wegner på Commons

Henriette Wegner (født Seyler; 1805–1875) var en norsk forretningskvinne, godseier, trelasthandler, filantrop og tidlig kvinnesakspionér.

Hun vokste opp i Hamburg og flyttet til Norge da hun var atten år gammel. Hun tilhørte det hanseatiske bankierdynastiet Berenberg i Hamburg og var en periode medeier i sin families bank, Berenberg Bank, som hennes far L.E. Seyler ledet i nesten femti år og der også hennes mormor Elisabeth Berenberg ble partner som første kvinne i 1790. Hun var barnebarn av den berømte teaterlederen Abel Seyler. I 1824 ble hun gift med industrimagnaten Benjamin Wegner, som hadde flyttet til Norge som direktør og medeier i Blaafarveværket to år før. I tillegg til Blaafarveværket hadde ektemannen eierinteresser i Hassel Jernværk og Hafslund hovedgård, og familien eide Frogner Hovedgård i Aker. Etter ektemannens død overtok hun hans trelastfirma Benj. Wegner og eiendommer, og ble hovedeier i Hafslund hovedgård med omfattende sagbruksbruksomhet og 340 000 dekar skog i Østfold og Østerdalen.[1] Hun overtok også Frognerseteren med en del av Nordmarka (Frognerseterskogen) og lystgården Dronninghavn på Bygdøy. I årene etter mannens død var hun en av Norges mest formuende kvinner.

Hun arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og vanskeligstilte kvinner. I 1850 stiftet hun Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse som arbeidet for fattige mødre, i samarbeid med sin mangeårige venninne Hedvig Maribo og fire andre kvinner, og var en av foreningens «direktricer». Hun var også styremedlem i Understøttelsesselskabet for Husarme gjennom 20 år. Hun etablerte også et legat for bostedsløse. En av Blaafarveværkets koboltgruver, «Henriette Grube», ble oppkalt etter henne. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken var en bryllupsgave til henne og ble oppført på Blaafarveværket i 1820-årene, og flyttet til Frognerparken i 1837.[2] I løpet av sitt liv var hun statsborger i Det tysk-romerske rike, det napoleonske Frankrike, byrepublikken Hamburg og Norge. Blant hennes seks barn var kvinnesakspionéren Henriette Pauss, som fra 1870-årene var sentral i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning. Blant hennes etterkommere er kvinnesakskvinnene Olga Thinn og Henriette Bie Lorentzen, og kvinnehistoriker Sofie Rogstad.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og oppvekst i Hamburg (1805–1824)[rediger | rediger kilde]

Henriette Seyler (1805–1875), tegnet av søsteren Molly i 1822, 17 år gammel
Henriettes morfar Johann Hinrich Gossler, eier av Berenberg Bank
En av familiens sommerresidenser i Frustberg ved Hamburg i Henriette Seylers barndom; huset ble bygget av en av hennes forfedre, kjøpmann Eybert Tiefbrunn i 1703, og var frem til 1822 sommerbolig for hennes mormor Elisabeth Berenberg og et viktig samlingssted for familiens selskapelige liv
Berenberg-Gossler-familiens bypalé (vinterresidens) i Hamburg ble kjøpt av morfaren Johann Hinrich Gossler i 1788 og var også sete for familiens bank, Berenberg Bank. Under Napoleonskrigene ble paleet rekvirert av franskmennene og gjort til militærhospital, og banken flyttet hovedkvarteret til Henriettes hjem i Wandrahm som lå like ved.

Henriette Seyler, i familien også kalt Jette, ble født i byrepublikken Hamburg. Hun var yngste datter av mangeårig medeier i Berenberg Bank (Joh. Berenberg, Gossler & Co.) L.E. Seyler og Anna Henriette Gossler; faren var også president for et av Hamburgs tre politiske hovedorganer, Commerz-Deputation, samt medlem av parlamentet og regjeringen på forskjellige tidspunkter. Hun var barnebarn av den kjente sveitsiske teaterlederen Abel Seyler og av bankierene Johann Hinrich Gossler og Elisabeth Berenberg. Mormoren Elisabeth Berenberg tilhørte en opprinnelig flamsk familie fra Antwerpen som grunnla handelshuset Berenberg i Hamburg i 1590, og ble enearving til firmaet da mennene i familien døde ut. Henriette Seyler var kusine til Hermann Gossler, statsoverhode i byrepublikken Hamburg. På farens side var hun etterkommer etter bl.a. slektene Burckhardt, Socin, Merian og Faesch, som alle var blant Basels ledende patrisierfamilier. På morssiden tilhørte hun Hamburgs delvis nederlandskættede storborgerskap og var også etterkommer etter bl.a. slektene Amsinck og Welser. Hennes (inngiftede) onkel var dramatikeren Johann Anton Leisewitz.

Hennes far hadde et byhus i Wandrahm og et landsted utenfor byen. Byhuset i Wandrahm lå like i nærheten av paléet Mortzenhaus som morfaren Johann Hinrich Gossler kjøpte i 1788 og som var både bolig for Gosslerfamilien og sete for familiens bank- og handelshus. Mormoren Elisabeth Berenbergs store landsted i Frustberg var også et viktig samlingssted for familiens sosiale liv i hele hennes barndom.

Året etter at hun ble født ble Hamburg okkupert av Frankrike i forbindelse med Napoleonskrigene; Hamburg var i perioden 1811–1814 innlemmet i Frankrike, før byen igjen ble en selvstendig republikk. Under den franske okkupasjonen ble hennes far tatt som gissel av franskmennene sammen med en håndfull andre av bystatens fremste borgere, men senere utnevnt til medlem av byrådet under det franske styret. Mortzenhaus ble midlertidig beslaglagt av de franske troppene, som gjorde paleet om til militærhospital, og Berenberg-firmaet flyttet da sitt hovedkvarter til farens eget byhus i Wandrahm, og siden en periode til huset til Gerhard von Hosstrup, som var gift med Henriettes eldste søster Betty (Elisabeth). Henriette Seyler vokste opp i et utpreget anglofilt og internasjonalt orientert hjem, og snakket en rekke språk.[3] Hun ble oppdratt av guvernanten Sophie Hoppenstedt, som arbeidet for familien i 25 år.

Liv i Norge (1824–1875)[rediger | rediger kilde]

Frogner Hovedgård, der familien bodde fra 1836. Maleriet ble malt av I.C. Dahl for Wegnerfamilien.
Henriette Wegner, ca. 1860

Hun ble gift 15. mai 1824 i Nikolaikirken i Hamburg med Benjamin Wegner, bosatt på Fossum hovedgård i Norge, og flyttet samme år til Modum i Norge, atten år gammel. Hennes ektemann var administrerende direktør og medeier i Blaafarveværket og ble senere eier av Frogner hovedgård, største medeier i Hafslund hovedgård, medeier i Hassel Jernværk og medeier i trelastfirmaet Juel, Wegner & Co. Han var også hanseatisk og portugisisk generalkonsul.[4]

I 1827 fikk det unge ekteparet på Fossum en tre gammel pleiedatter, Augusta (el. Auguste) Helene Margaretha Calmeyer (1824–1837), som var født i Fet og som hadde blitt foreldreløs da faren og moren døde i 1824 og 1827. Augusta døde som trettenåring av «nervefeber» under et opphold i Hamburg i 1837.[5][6]

Benjamin og Henriette Wegner var selv foreldre til seks barn, hvorav fem vokste opp. Den eldste sønnen Johan Ludwig Wegner (1830–1893) var trelasthandler og senere byfogd i Larvik, og var gift med Blanca Bretteville, datter av statsminister Christian Zetlitz Bretteville; den andre sønnen Heinrich Benjamin Wegner (1833–1911) var trelasthandler og gift med Henriette Vibe, datter av professor Frederik Ludvig Vibe; den tredje sønnen Egmont Wegner (1835–1843) døde som barn; den eldste datteren Sophie Wegner (1838–1906) var gift med oberst og adjutant for kong Karl IV Hans Jacob Nørregaard; den yngste datteren Anna Henriette Wegner (1841–1918) var gift med skolemannen Bernhard Pauss; den yngste sønnen George Wegner (1847–1881) var høyesterettsadvokat og døde 33 år gammel av tuberkulose i Australia.

Familien bodde på Fossum hovedgård til 1836, deretter på Frogner hovedgård i Aker (nå Frogner i Oslo) og siden i Christiania. Etter farens død var hun en kort periode medeier i Berenberg Bank til årsskiftet 1836/1837.[7] Ved mannens død overtok hun hans trelastfirma Benj. Wegner, Frognerseteren, løkken Dronninghavn på Bygdøy og ble den største medeieren i Hafslund hovedgård. Ved sin død eide «Enkefru Henriette Wegner» 25/77 parter (knapt 33%) av «Hafslunds Fællesbrug»; medeierne var Jacob Faye (reelt Heftye & Søn) og firmaene Westye Egeberg & Co., Anker & Breder og H. Gulbransons Sønner.[8] I 1865, året etter ektemannens død, var hun en av de høyest lignede i Christiania, og den tredje høyest lignede kvinnen.[9] Hun solgte Frognerseteren til Thomas Heftye i 1864 og Dronninghavn til bankadministrator J.P. Olsen i 1866.[10]

Forfatteren Willibald Alexis omtaler et besøk hos Benjamin og Henriette Wegner på Modum i boken Herbstreise durch Scandinavien («Høstreise gjennom Skandinavia») fra 1828.[11]

Hun arbeidet i flere tiår for Christianias bostedsløse og vanskeligstilte kvinner. I 1850 stiftet hun Norges første kvinneorganisasjon, Foreningen til fattige Barselkoners Understøttelse, i samarbeid med sin mangeårige venninne Hedvig Maribo og fire andre kvinner, og var en av foreningens «direktricer».[12][13] Hun var gjennom mer enn 20 år styremedlem i Understøttelsesselskabet for Husarme.[14][15][16][17] Blant styremedlemmene i Understøttelsesselskabet for Husarme var også hennes svigerdatter Blanca Wegner (datter av statsminister Christian Zetlitz Bretteville) og Hedvig Mariboe.[18] Hun opprettet Henriette Wegners Legat, hvor rentene tilfalt arbeidet for bostedsløse i Christiania. Sammen med ektefellen var hun også medlem av Christiania Industriforening for trængende Fruentimmer.[19]

Hun og hennes familie var nære venner av ekteparet Hedvig og Wilhelm Adelsten Maribo gjennom flere generasjoner. Wilhelm Adelsten Maribo var også gudfar til hennes datterdatter Henriette Wegner Paus (f. 1879).

Familien Wegner på Frogner Hovedgård var blant de første som hadde juletre i dagens Oslo. Om dette skriver Rolf B. Wegner: «Det var en kjær juletradisjon som [Henriette] var vant med fra sin barndom og oppvekst i Hamburg. Treet ble pyntet med lys, små kaker, epler og papirblomster. Blant innfødte Christiania-borgere var dette på den tid en nokså ukjent tradisjon».[20]

Hun ble begravet 30. november 1875 på Gamle Aker kirkegård i Christiania, i samme grav som ektefellen.[21][22][23] Gravminnet eksisterer ikke lenger; graven lå på område 004 til høyre for kirken. Seremonien foregikk kl. 13 i kapellet på Vår Frelsers gravlund rett ved siden av.[24]

En av Blaafarveværkets koboltgruver, «Henriette Grube», ble oppkalt etter henne. Henriette Wegners paviljong i Frognerparken var en bryllupsgave til henne og ble flyttet fra Fossum hovedgård til Frognerparken rundt 1840.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Morgenbladet 17. juni 1864. 
  2. ^ «Paviljongen skal restaureres». Kavringen. Frogner historielag (108). 2024. «Paviljongen har gått under navnet Wegnerpaviljongen eller Henriette Wegners paviljong. Den fyller 200 år i år.» 
  3. ^ Percy Ernst Schramm, Neun Generationen: Dreihundert Jahre deutscher Kulturgeschichte im Lichte der Schicksale einer Hamburger Bürgerfamilie (1648–1948), vol. I, Göttingen 1963
  4. ^ Lars Roede: «Industriherren Benjamin Wegner på Frogner», i Lars Roede, Frogner hovedgård: Bondegård, herskapsgård, byens gård (s. 148–161), Pax forlag, 2012
  5. ^ Gløersen, Jørgen (1970). Dødsfall i Norge 1826–1840. no. s. 73. 
  6. ^ «Dødsfald». Christiania Intelligentssedler. 3. juli 1837. s. 1. «At vor inderlig elskede Pleiedatter, Auguste Helene Margaretha Calmeyer, døde i Hamburg af en heftig Nervefeber den 11te Juni i en Alder af 13 Aar, hvoraf hun tilbragte de 10 sidste i vort Huus, bekjendtgjøres herved sørgeligst for hendes fraværende Slægtninge. Christiania den 29de Juni 1837. Henriette Wegner, født Seyler; Benj. Wegner.» 
  7. ^ Hamburger Nachrichten, 19. april 1837, s. 5
  8. ^ «Christiania Intelligentssedler». 21. februar 1875. 
  9. ^ Christiania Intelligentssedler 1865.04.23. 
  10. ^ Morgenbladet 1866.04.25. 
  11. ^ Willibald Alexis (1828). Herbstreise durch Scandinavien. Schlesinger, Berlin 1828, bd. 1, s. 107ff
  12. ^ «Christiania-Posten». 14. februar 1851. «I Generalforsamlingen blev derpaa valgt til Direktricer: Foreningens Stifterinder Fruerne Wegner, Blich, Staib, Maribo, Stenersen, og Lindboe» 
  13. ^ «Christiania Intelligentssedler». 17. desember 1853. 
  14. ^ Morgenbladet 7. desember 1850 s. 4
  15. ^ Morgenbladet 8. juni 1860 s. 1
  16. ^ Aftenbladet 30. desember 1856 s. 3
  17. ^ Den Norske Rigstidende 23. desember 1872 s. 2
  18. ^ «Den Norske Rigstidende». 31. desember 1873. 
  19. ^ Beretning om Christiania Industriforening for trængende Fruentimmer for Aaret 1848–49. xx. 1849. 
  20. ^ Wegner, Rolf B. (2010). Oldefar Heinrich Wegner forteller. no#: [R.B. Wegner]. 
  21. ^ Oslo fylke, Trefoldighet, Ministerialbok nr. IV 1 (1858–1877), Døde og begravede 1875, side 312
  22. ^ Aftenposten 29. november 1875 s. 2
  23. ^ Kjell Arnljot Wig, Eventyret om Blaafarveværket, s. 144, Gyldendal Norsk Forlag, 1995
  24. ^ «Christiania Intelligentssedler». 29. november 1875. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rolf B. Wegner (d.e.): Familien Wegner, Halden, 1963
  • Rolf B. Wegner (d.y.): Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller, 2013, 184 s., ill.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henriette_Wegner&oldid=24460010»