Kirker i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Må ikke forveksles med Den norske kirke.
Nidarosdomen er en av de eldste og største kirkene i Norge.

Kirkebygging i Norge tok til da kristendommen ble etablert omkring år 1000.[1][2] De første byggene var enkle stolpekirker reist på 900 og 1000-tallet. De mer holdbare stavkirkene kom rundt 1070-tallet.[3] Rester av stolpekirker finnes blant annet under Urnes stavkirke og Lom stavkirke.[4] Omkring 1300 kirkebygg ble reist på 1100-1200-tallet i det som var landets første byggeboom.[5] I alt har det blitt oppført omkring 3000 kirker i Norge, av disse er omkring halvparten borte.[2] Langkirken er den typiske norske kirkeformen.[2] Det er omkring 1620 kirkebygg knyttet til Den norske kirke. I tillegg er det bedehus knyttet til legmannsbevegelsen innenfor den norske kirken og det er kirkebygg innenfor andre kristelige trosretninger eller organisasjoner. Frem til 1900-tallet ble de fleste bygg oppført i tre. Av de 1676 kirkene som eksisterte i 1975 var 1324 bygg oppført før andre verdenskrig (i tråd med tradisjonelle arkitektoniske former).[2] Om lag 10 % av eksisterende kirker er oppført i mellomalderen. Av mangel på palass og herregårder er kirkene det eneste monumentalbygget i mange bygdesamfunn og de norske kirkebyggene er landets viktigste kulturminner med hensyn til utvikling innenfor kunst, arkitektur og byggeteknikk.[6] 220 kirkebygg er fredet, og i tillegg er 765 listeført som verdifulle kulturminne.[7]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Norges historie

Kilder[rediger | rediger kilde]

Fra år 1620 ble det ført systematiske kirkregnskap, mens kilder til eldre kirkehistorie er fragmentert.[8] Kunnskap om mellomalderkirker er delvis basert på arkeologisk materiale, det gjelder særlig spor i grunnen etter de eldste stolpekirkene.[9] Trondhjems Reformats 1589 og Aslak Bolts jordebok lister kirker og kirkesteder. Det finnes spor av trekirker med jordgravde stolper fra midten av 1000-tallet og kongesagaene nevner trekirker reiste på 900-tallet. Ingen av Norges tidlige trekirker (før stavkirkene) er bevart og det er ikke bevart skriftlige beskrivelser av konstruksjon og byggeprosess. Det er derfor ikke kjent hvordan de var konstruert eller hvilke forbilder de kan ha etterlignet.[10] Noen kirkesteder forsvant etter svartedauden og er ikke oppført i Reformatsen.[11]

Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Det 4 m høye steinkorset på Kvitsøy.
Periode Hendelse og utvikling Kirkebygging[2]
900-tallet Statsbygging på Vestlandet. Kristendommen introdusert, anglo-norske steinkors reist. De første kirkene kan ha blitt oppført.[12]
1000-tallet Mostratinget (1024) godtar kristendommen som landets lov. Tidlig kirkebygging (stolpekirker).
1100-1200 Nidaros erkebispedømme (1152) opprettet. Byggeboom, stavkirkeperioden. Romansk, senere gotisk stil.
1349-1350 Svartedauden. Avfolking.
1400-1500 Nedgangstid. Kirkebyggingen stopper opp.
1537 Reformasjonen. Kirken blir lagt under Kongen. Katolsk kunst og ornament ødelagt. Enkelte kirker revet eller forlatt.
1600-1700 Folkevekst, enevelde. Ny kirkebygging, tømmerkonstruksjon tar over. Brudd med katolsk tradisjon, fremvekst av protestantisk stil.
1814- Løsriving fra Danmark, stats- og nasjonsbygging. Profesjonelle arkitekter.
1851-1940 Urbanisering. Kirkelov av 1851 Ny byggeboom. Store kirker, nygotikk og historisme. Mange eldre kirker revet.
andre verdenskrig Invasjon og okkupasjon Enkelte kirker ødelagd av brann eller bomber.
Etterkrigstid Gjenoppbygging. Fortsatt urbanisering. Nye byggematerialer. Brudd med tradisjonen, funksjonalisme. Nye kirker i forstedene.
Moster gamle kirke, en av de eldste i landet (1100-tallet), romansk med enkelt skip og kor.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Det er ingen manntall eller andre nøyaktige register over befolkningen i mellomalderen, men før svartedauden hadde Norge et folketall på mellom 300 000 og 400 000. Ved reformasjonen var folketallet under 200 000 og først i 1650 var folketallet på samme nivå som før svartedauden.[13][14] Da kirkebygging tok til omkring 1050 var folketalet omkring 200 000.[15] Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader. Kirkens inntekter var etter svartedauden under en firedel av inntektene før svartedauden.[16]

Dagens Hattfjelldal kirke under bygging (1868), forrige kirke (1788) til venstre.

I 2012 var 76 % av innbyggerne i Norge medlemmer av Den norske kirke (mot 86 % i 2001),[17] mens 5,6 % er medlemmer av andre kirkesamfunn.[18] Den romersk-katolske kirken har omkring 100 000 medlemmer fordelt på 35 sogn med egne kirkebygg.[19]

Institusjonell[rediger | rediger kilde]

I tidlig kristen tid ga både kirkegården og kirkebygget asylrett for forfulgte. Etter Gulatingsloven skulle den som slåss på kirkegården eller i kirken bli lyst fredløs. Kirkegårdens gjerde angå også grensen for kirkens eiendom.[10]

I tidlig kristen tid ble det etablert en administrativ inndeling av landet. Hordaland ble for eksempel delt i "fjordung" (firedel av et fylke) og "åttung" med hver sin hovedkirke.[20] Sakshaug gamle kirke var for eksempel hovedkirke for et av fire distrikt i Inntrøndelag.

Kirkebygging ble sterkt påvirket av statens eller kongemaktens rolle. Gulatingloven omtaler i kapittel 12 regler for vedlikehold av kirkene: «Um einskildmenn byggjer kyrkje, anten lendmann gjer det eller bonde, eller kven det er som byggjer kyrkje, skal han halda henne i stand og inkje øyda tufti. Men um kyrkja brotnar og hyrnestavane fell, då skal han føra timber på tufti innan tolv månadar; um det ikkje kjem, skal han bøta tre merker for det til biskopen og koma med timber og byggja opp kyrkja likevel.»[21]

Reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Reformasjonen ble gjennomført med tvang i 1537 da Christian 3 gjorde luterhanismen til statsreligion i riket. Til forskjell fra Danmark hadde det ikke vært noen lutherisk vekkelse i Norge før kongens pålegg om overgang til den nye lære.[22] Kongen tok da kontroll over kirkegodset, og en del kirkebygg ble rasert eller oppgitt. Bisper og prester ble statstjenestemenn under kongen. I 1662 fikk landet en kongelig kirkeinspektør, og de nye formene som kom på denne tiden (som Y-formen og åttekantformen) kan ha sammenheng med dette.[23] Grunnloven av 1814 stadfestet lutheranismen som statens religion. Forbudet mot katolisisme i Norge ble fjernet i 1843, mens forbudet mot munkeordner ble opphevet i 1897.[24][25]

Etter reformasjonen var det kongen som kirkens overhode som formelt skulle godkjenne kirkebygging. I 1662 ble Titus Bülche tilsatt som den første inspektør for kirker og kirkegårder. Søknad om ny kirke gikk fra menigheten til prosten og videre til stiftsdireksjonen. Søknaden inneholdt vanligvis lite eller ingenting om byggets utforming, den handlet mest om finansiering og materialbruk. Det var kirkebyggeren selv som bestemt byggets utseende. Sørmoen antar prestene og de som finansierte byggingen hadde mest å si. Deretter ble en byggmestren som var spesialisert på den valgte kirketypen hyret.[26] Etter 1814 ble saker som gjaldt kirkebygg flyttet fra kanselliet i København til kirkedepartementet i Christiania, og godkjenningsprosessen ble mer byråkratisk. Lokale initiativ og lokal påvirkning i utforming av byggene ble da i stor grad moderert av embetsverket.[27]

Kirkeloven fra 1851 krevde at hvert kirkebygg skulle romme minst 30 % av innbyggerne i sognet. De 623 kirkene fra andre halvdel av 1800-tallet er derfor relativt store. Kirkeloven av 1996 krever at hvert bygg innenfor Den norske kirke skal ha plass til minst 1/10 av menigheten, men aldri færre enn 200 seter, og det er ikke krav om mer enn 500 seter.[28]

Eiendomsrett[rediger | rediger kilde]

Hvert kirkebygg har blitt regnet som en selvstendig (selveid) institusjon, ofte med egen jord som har gitt leieinntekter. Menigheten var selv ansvarlig for oppføring og vedlikehold av kirkebygget, et prinsipp som ble innført så tidlig som på Mostratinget i 1024.[6] I tida 1700-1720 solgte Kongen om lag 600 kirker til private for å finansiere den store nordiske krig, disse byggene ble kjøpt tilbake i løpet av de neste 150 årene. Kirkeloven av 1897 stadfestet at kirkebygget hører til menigheten, unntaket er enkelte museumskirker og bygg eid av Fortidsminneforeningen. Kirkegården (oftest brukt som gravplass) har samme eierforhold som bygningen. Den enkelte kommune har som regel ansvar for teknisk drift og finansiering av kirkebygg og kirkegård knyttet til Den norske kirke, mens tilsyn og administrasjon (etter 1996) ligger hos menighetens egne organer og en ansatt daglig leder (kirkeverge).[7] Den norske stat eier i utgangspunktet ingen kirkebygg med unntak av blant annet Akershus slottskirke og Svalbard kirke. Nidarosdomen kan også regnest som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.[6][29]

Den anglikanske St. Edmund's Church i Oslo, et nygotisk bygg fra 1884

Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten).[30] Omkring 180 av de omkring 300 kirkebyggene som tjente som valglokaler i 1814 står fremdeles.[31]

Prestegårdene[rediger | rediger kilde]

I Norge finnes det omkring 900 presteboliger, halvparten er eid av kommunene, mens 430 tilhører Opplysningsvesenets fond (OVF)). Av prestegårder tilhørende OVF er 105 fredet. Boplikten for prestene ble avskaffet i 2015. Prestene fikk statlig lønn fra 1954.[32] «Det gods som er benefisert geistligheten» har et særskilt vern i Grunnloven (§ 116).

Plassering[rediger | rediger kilde]

Tidlige kirker kan ha blitt oppført på samme sted som før-kristne kultsteder eller helligdommer. Førhistoriske gravplasser (særlig gravhauger) på eller nær kirkestedene, for eksempel på Avaldsnes, tyder på kontinuitet fra før-kristen tid. På Vestlandet var det også vanlig å reise kirker på eller i tilknytning til den største gården i bygda. Enkelte av disse kan ha vært såkalte høyendekirker[33] eller private kirker for en velstående bonde eller høvding.[20] I mellomalderen var steinkirker mest vanlig i byene, ytterst på kysten, i de rike jordbruksområdene på Østlandet og i Trøndelag, og i regionale sentra i fjordområda; stavkirker var vanlig i jordbruksområde eller i tynt befolkede områder.[34] De to gruvebyene Røros og Kongsberg har begge store steinkirker fra 1700-tallet.

Etter gamal skikk skal kirkene være orientert mot øst, slik at koret er i østre ende mens inngangen er i vestre.[35] Prest og menighet skulle vende seg mot øst i bønn. Den regelen er nevnt i Gulatingsloven, men ble ikke praktisert absolutt på grunn av blant annet tomtens beskaffenhet. Plassering i landskapet ellers hadde trolig ingen teologisk begrunnelse, men hadde sammenheng med økonomi, adkomst og eiendomsforhold.[10]

Arkitekter[rediger | rediger kilde]

De eldre kirkene har ofte ukjente arkitekter eller de ble utformet av byggmesteren som «bygde etter eget hode».[2][36] Det kan også ha vært at presten eller den som finansierte bygget fastsatte formen, og byggmesteren med spesialkunnskap for kirketypen så ble leid inn.[26] Kirkeregnskapene fra 1600- til 1700-tallet viser at det ofte var særskilte omreisende kirkebyggere (byggmestre og medhjelpere spesialisert i kirkebygging), slik at det ferdige byggverket ble preget av byggelagets håndverkstradisjon og formspråk.[37] Anders Thorsen Syrtveit er eksempel på en kjent kirkebygger fra Agder. Murmesteren Svend Aspaas fungerte som byggeleder og dels som arkitekt for flere store kirker. Presten Abraham Pihl blir regnet som arkitekt blant for Vang kirke (Ridabu). Den store kirken på Kongsberg ble tegnet av bergmesteren ved sølvverket der.

På 1800-tallet kom de profesjonelle arkitektene og mange kirker ble oppført på 1800-tallet. En rad kirker ble oppført etter typetegninger av arkitekten Jacob Wilhelm Nordan, for eksempel Gjøvik kirke. Om lag 100 kirker ble oppført etter Nordans tegninger, mer enn noen annen arkitekt i Norge.[38][39] Linstow sto bak 80 til 90 kirketegninger og Grosch 70 til 80. Andre mye brukte kirkearkitekter på 1800-tallet var Georg Andreas Bull, Henrik Ernst Schirmer, A.F.W. von Hanno, Håkon A. Mosling, P.H. Holtermann og Fredrik von der Lippe.[38] Samme tegninger kunne bli brukt til flere kirker, for eksempel leverte Georg Andreas Bull tegninger til Nes kirke og Frosta kirke ble et par år senere oppført etter samme tegning. Arkitektene Linstow (delvis utdannet ved Bergseminaret) og Grosch utformet den unge hovedstaden Christiania og i tillegg et stort antall kirker på 1800-tallet. På eget initiativ laget Linstow «Udkast til Kirkebygninger paa Landet i Norge. Til Veiledning for de Kirke-Eiere som uden Architects Hjelp ville opføre Kirker» (trolig som følge av den fryktelige Brannen i Grue kirke) og i 1831 hadde han en samling mønstertegninger for kirkebygg klar.[40]

Vern, vedlikehold og nedlegging[rediger | rediger kilde]

Alle gjenstander fra før 1537 og alle bygg eldre enn 1650 er automatisk vernet, men uten at eierforhold forblir de samme. Om lag 10 % av eksisterende kirker er oppført i middelalderen, 220 kirkebygg er fredet, og er 765 listeført som verdifulle kulturminne.[7] Til sammenligning er 87 % av svenske kirker fredet og 75 % av engelske kirker er fredet.[41]

Til forskjell fra mange andre europeiske land var det i Norge praktisk talt ingen adel som brukte ressurser på palass eller herregårder. I stedet investerte lokalsamfunnet i kirkebygging. De norske kirkene er derfor landets praktbygg og sentrale kulturminner med hensyn til utvikling innenfor kunst, arkitektur og byggeteknikk.[6][42] I Norge er bare omkring 250 profane middelalderbygg tatt vare på.[43]

Frem til 1912 var Fortidsminneforeningen rådgiver for Kirkedepartementet i spørsmål som vedrørte verneverdier i kirkene. Riksantikvaren overtoke dette ansvaret da embetet ble opprettet 1912. Riksantikvaren var til 1972 en del av Kirkedepartementet.[6]

Nedgang i bruk og endrede sognegrenser kan føre til at kirker blir overflødige. I for eksempel Nederland og Danmark gjør små menigheter at et stort antall kirker blir stengt. I Nederland har over 600 kirker blitt lagt ned de siste tre årene. I Norge er et fåtall kirkebygg tatt ut av vanlig bruk, det gjelder blant annet Markus kirke og Jakob kirke. Sognerådet gikk i 2013 inn for avvikling og salg av Bø kirke (Hyllestad). Bredtvet kirke i Groruddalen er utleid til den katolske kirke.[42] Metodistkirken Sigerfjord i Sortland ble solgt til private i 2012,[44] og metodistkirken i Arendal (oppført 1871) ble avvigslet i 2012.[41] Vaterlandskirken og Pipervikskirken ble avviklet og revet i 1959.[45][46]

Kirkebygg knyttet til Den norske kirke hadde i 2014 et vedlikeholdsetterslep på omkring 10 milliarder kroner ifølge Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon. Det er særlig tak, tårn og yttervegger som trenger vedlikehold ifølge kartleggingen.[47]

Av de 1676 kirkene som eksisterte i 1975 var 1324 bygg oppført før andre verdenskrig (i tråd med tradisjonelle arkitektoniske former) og ble av Muri kalt «gamle kirker».[2]

Brann[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kirkebranner i Norge

Brann er en trussel særlig mot de norske trekirkene. Brannen i Grue kirke krevde 113 liv og er den største kjente brannkatastrofen i Norge. Enkelte kirker har også blitt påtent med særlig mange i 1992,[48] for eksempel Åsane gamle kirke og Fantoft stavkirke (gjenreist som kopier). Den 300 år gamle Meldal kirke brant i 1981 og ble gjenreist etter mønster av den tapte. Østre Porsgrunn kirke, en de største tømmerkirkene i landet, gikk tapt i 2011. Også steinkirker har fått store skader ved brann, for eksempel har Nidarosdomen og Nykirken i Bergen blitt skadet av brann flere ganger.

Ved kamphandlingene våren 1940 ble flere kirker ødelagt, blant i Bodø, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos og Kvam. Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms medførte at 27 kirker ble ødelagt. På 1990-tallet brant flere kirker og Varg Vikernes med flere ble tiltalt og dømt for brannstiftelse.

Byggeteknikk[rediger | rediger kilde]

Oppheim kirke i Voss - en av de mange langkirkene i tre fra 1800-tallet.
Synlig tømmerkonstruksjon i Sankt Jørgen kirke (Leprahospitalet)
Foto: Nina Aldin Thune

I middelalderen ønsket kirken generelt at kirkebyggene skulle være av stein, men det var ikke noe kanonisk vedtak om dette og trekirker ble akseptert på linje med steinkirker. I Rhinland på 500-tallet ble trekirkene der omtalt som vakrere og i Irland var kirkebygg i tre (blant annet eik) utbredt. Trekirker ble i Irland ansett som lokal tradisjon, mens steinkirker ble ansett som romerst eller gallisk. Jensenius antar at byggeskikken kyststrøkene rundt Nordsjøen var ganske lik på 700-tallet. Ved overgang fra jernalder til middelalder ble det i Norge vanlig med bygninger i helt treverk og mens strå, kvist og leire ble mindre vanlig. Det skyldes trolig bedre jernredskaper. Trekirker ved jordgravde stolper var trolig vanlig over hele Nord-Europa, fra Alpene til Island. I Danmark og Sverige er det funnet spor av trekirker fra 1000-tallet under senere steinkirker. Også i Irland og England er det funnet spor etter trekirker fra denne perioden.[10]

Det mest særmerkte ved norsk kirkebygging er utstrakt bruk av tre som byggemateriale, som i de mellomalderske stavkirkene og i kirker etter reformasjonen bygd av tømmer. Internasjonalt er stavkirkene nær enestående i sitt slag. Hans Strøm beskrev i omkring 1760 de to hovedtypene norske trekirker: «Foruden Steen-Kirker, murede Kirker, som hos os er ikkun ere faa i Tallet, gives her 2 Slags Træe-Kirker, nemlig Tømmer-Kirker og Stav-Kirker.»[49] Teglstein ble lite brukt før på slutten av 1800-tallet, steinkirkene ble i middelalderen oppført mest av naturstein. Betong- og metallkonstruksjoner kom særlig i bruk etter andre verdenskrig.

Antall kirkebygg etter materiale og periode.[2]
Materiale Mellomalderb 1537-1700 1701-1800 1801-1850 1851-1900c 1901-1940 1945-2004[23][50]
Tre om lag 1000 51 116 125 460 215 114
Steina 271 2 12 10 82 63 225

aMedregnet teglstein og betong.
bMedregnet tapte bygg.
cI tillegg om lag 60 bygg tapt i brann.[7]

De første kirkene[rediger | rediger kilde]

De første kirkebyggene var trolig enkle stolpekirker reist på 900 og 1000-tallet. Håkon den gode vokste opp i England og lærte trolig om kirkens organisasjon og kirkebygging der. Olav Tryggvason reiste en kirke på Moster i 995 eller senere, og Clemenskirken i Nidaros i 996. Det er lite eller ingenting bevart av selve bygget av de eldste kirkene, det som finnes er hovedsakelig spor etter stolpehull i bakken.[10][12]

De mer holdbare stavkirkene kom etterhvart i stedet for stolpekrkene. Rester av stolpekirker finnes blant annet under de eksisterende Urnes stavkirke og Lom stavkirke, og under steinkirkene Mære og Kinsarvik.[4] Den vesentlige forskjellen på stolpekirker og stavkirker er at i stolpekirkene var jordgravde stolper sentralt i den bærende konstruksjonen, mens stavkirkenes stolper («staver») hviler på en treramme («grunnstokk», «svill») som ligger på en grunnmur av stein. Stolpegropene var fra 20 cm til 1 m dype, og stolpene var omkring 30 cm i diameter (en 5 m høy stolpe veide da omkring 300 kg). Stavkonstruksjonen erstattet stolpekonstruksjonen gradvis fra omkring år 1000. Håkon Christie antok at stolpekonstruksjonen gikk ut av bruk fordi stolpene råtnet nedenfra.[37] Jørgen H. Jensenius mener at arkeologisk materiale ikke gir entydig støtte til Christies råtehypotese, endring i størrelse eller overgang til steinkirke kan også være forklaring på at jordgravde stolper gikk ut av bruk. Røldal stavkirke kan ha hatt noen stolper satt i jorda helt til 1913. I Lom stavkirke er steinfundamentet og grunnstokkene lagt omtrent rett over de gjenfylte stolpehullene. Bortsett fra ulik fundamenteringsmetode mener Jensenius at stolpekirkene i hovedsak var som en stavkirke.[9][12]

Mellomalder: Stav og stein[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Norske middelalderkirker i stein, Liste over norske middelalderkirker i stein og Liste over stavkirker i Norge

Omkring 1300 kirkebygg ble reist på 1100-1200-tallet i det som var landets første byggeboom.[5] Det ble kanskje reist så mange som 1000 stavkirker i mellomalderen, men bare 271 steinkirker (160 av desse eksisterer fortsatt). Til sammenligning har Sverige 900 og Danmark 1800 steinkirker fra mellomalderen.[5] Alle trekirker ble før reformasjonen oppført i stavkonstruksjon, høyst en eller kanskje to små kirker ble bygd av laftet tømmer.[51] Det store antallet stavkirker var særlig i tynt befolkede områder som fjelldalene og skogsbygdene, og i fiskevær på øyene og mindre fjordarmar.[34] Fløan kirke på Skatval er en av de få middelalderkirken i laftet tømmer. Fiskerkapellet (1469) fra Fåberg i Gudbrandsdalen (nå på Maihaugen) og Bjølstad kirke (1531) fra Heidal er de øvrige tømmerkirker fra middelalderen. I det sørlige Sverige ble kirker i laftet tømmer reist fra 1200-tallet, blant annet Pelarne kyrka og Södra Råda gamle kirke.[52]

Steinkirkene ble oppført i byene, langs kysten og i rike jordbruksområde på Østlandet og i Trøndelag. Av de opp mot 300 steinkirkene reist i mellomalderen var 58 i byer og kaupanger (Bergen alene hadde 19), men bare 9 av desse er eksisterer i dag.[5] Hovedkirkene og «fylkeskirkene» var ofte i stein, for eksempel Kinsarvik kirke i Hardanger.[53] På Sunnmøre ble det bygget minst syv steinkirker, tre av disse i det regionale senteret Borgundkaupangen og fire helt ute ved kysten (Åheim, Giske, Ulstein, Herøy) - ingen i fjordbygdene.[5] I enkelt sentra i fjorddistriktene ble det også bygd steinkirker, for eksempel er hovedkirken i Aurland (Vangen kirke) i stein, mens de mindre kirkene i Undredal og Flåm er i tre. Fra slutten av 1100-tallet ble det reiste flere store steinkirker, trolig inspirert av Nidarosdomen: Tingvoll, Saksehaug, Alstadhaug (i Skogn) og Stiklestad. Fra midten av 1200-tallet Olavskirken i Bergen (domkirken), Avaldsnes, Aurland, Dale (i Luster) og Voss kirker reist.[54]

By/kaupang Steinkirker i mellomalderen[5]
Bergen 19
Trondheim 11
Oslo 9
Tønsberg 6
Stavanger 3
Hamar 3
Borgund (Ålesund) 3
Borg 2-3
Skien 1
Veøya 1

Tømmer tar over[rediger | rediger kilde]

På 1400- og 1500-tallet ble det praktisk talt ikke reist nye kirker i Norge.[55] De fleste stavkirkene forsvant frem mot 1700 og ble oftest avløst av kirker i laftet tømmer.[34] Biskopen på Hamar fikk på Fåberg i 1459 reist et kapell i laftet tømmer og dette er det eldste kjente laftet kirkebygget i Norge.[56] På landet var alle nye kirker i tiden 1600-1800 laftet tømmer (med unntak av Sør-Fron kirke), og tre som byggemateriale dominerte enda mer enn i mellomalderen. Fet kirke fra 1580 var en tidlig tømmerkirke oppført etter reformasjonen.[57] I de 200 åra 1600-1800 ble det reist færre enn 20 kirker av stein eller tegl.[23]

Tømmerkonstruksjonen ga en lavere og tyngre bygningstype enn stavkirkene fra mellomalderen. Dyktige kirkebyggere reiste gjerne fra bygd til bygd og satte opp kirker etter eget hode og ikke etter europeiske stilretninger i samtiden. Grunnplanet tidlig på 1600-tallet var ofte enkelt med et rektangulært skip og smalere kor (langkirke), men i siste halvdel av 1600-tallet ble korsformet grunnplan vanlig og på 1700-tallet ble korskirke det dominerende (på Vestlandet dominerte fortsatt langkirkeformen). Tverrarmene i korskirken hjelper til å avstive laftekonstruksjonen slik at kirkerommet kan gjøres større. Sæther mener at med laftekonstruksjon ble også lengden på tømmeret avgjørande og det kom etter hvert mange planformer som passet med tømmeret.[35] Austigard tror at mangel på stort tømmer også er en forklaring på at korskirker ble vanlige på 1600-tallet: Den omfattende eksporten av trelast blant annet til Holland gjorde at det stort sett var smått hustømmer igjen, men det var nok til 5-6 meter lange korsarmer.[58] Opp til en viss størrelse passet korskirke godt med lafteteknikken. I en laftekonstruksjon blir høye vegger og vegger gjennomskåret av dører og store vinduer mindre stabile. Ren lafteteknikk avgrenser dermed størrelse, form og åpninger i bygget.[59] I Samnanger kirke har sideskipene i basilikaformen fått avkutta hjørner (slik at grunnplanet ble åttekantet), dette er trolig gjort for å slippe å skjøte stokkene i tømmerkonstruksjonen.[60] På slutten av 1800-tallet ble langkirke igjen dominerende planform og de ble oftest laget store i samsvar med kirkeloven av 1851. Disse høye tømmerveggene med store vinduer måtte da avstives for eksempel med strekkfisker.[58]

Moderne teknikk[rediger | rediger kilde]

Ved gjenreisingen etter andre verdenskrig var kirkearkitekuren i begynnelsen tradisjonell, men med bruk av nye materialer som armert betong. Eksempler på dette er Molde domkirke og Bodø domkirke fra 1950-tallet. Lillestrøm kirke fra før krigen er også oppført i betong, men i eldre stil. På 1960-tallet ble kirkearkitekturen og byggeteknikken mer løsrevet fra tradisjonene, slik at det kom nye former som i Ishavskatedralen (oppført i lettbetong og aluminimum) og Kirkelandet kirke i Kristiansund.[61]

Utforming[rediger | rediger kilde]

Tabellen viser norske kirkebygg gjennom historien inndelt etter grunnplan. Inndelingen i tabellen er ikke eksakt fordi det finnes kombinasjonsformer og en del middelalderkirker med langplan har senere blitt utvidet til korsplan.[2] Flesberg stavkirke er eksempel på kirke med opprinnelig langplan. Dolstad kirke er eksempel på en kombinasjon av åttekant og korsplan. Enkelte åttekantkirker har en utstrakt form med koret i en egen bygningsdel utenfor åttekanten, på samme måte som i langkirkene.

Eksisterende kirkebygg etter utforming og periode[2]
Grunnplan Middelalder 1537-1617 1618-1700 1701-1800 1801-1850 1851-1900 1900-1940 1945-1964[62] 1965-2004
Langkirke og basilikaform 176 5 31 46 58 469 255 ≈ 80 % ≈ 15%
Korskirke og Y-kirke 3 0 17 72 38 45 20 ≈ 5 %
Åttekantkirke 0 0 0 10 38 26 0 7 0
Firkantform 9 0 0 0 1 2 3 ≈ 10 % ≈ 40 %

I middelalderen ble de fleste kirkene bygget av tre og samtlige i stavkirketeknikk - med unntak av stolpekirkene, stavkirkenes antatte forløper, med jordgravde stolper. Stavkirkene ble oppført både som enskipet langkirke (type A) og med hevet midtrom (type B). Type B har trekk av både treskipet basilika og sentralkirke, samtidig som de har et langstrakt midtrom. Likheten med basilikaforma har gitt opphav til teorien om at stavkirkene er romanske basilikaer overført til trekonstruksjon, men stavkirkenes opprinnelse er fortsatt et uavklart spørsmål. Anker mener for eksempel at den utenlandske steinarkitekturen hovedsakelig har påvirket utformingen av ornament og andre detaljer.[34]

De fleste stenkirkene ble i middelalderen oppført som langkirker med noen få i klassisk basilikaform, for eksempel Gamle Aker kirke. Då nybyggingen tok til på 1600-tallet ble det nesten bare brukt treverk, men stavkirketeknikken ble forlatt til fordel for tømmerkonstruksjon.[8] De tidligere katolske kirkene ble omgjort til protestantiske. De nye kirkebyggene på 1600-tallet brøt forsiktig med den katolske tradisjonen, mens kirkebyggingen på 1700-tallet viste fremvekst av en egen protestantisk stil. Prekestolen ble sentral i kirkerommet i samsvar med protestantismens vekt på det talte ordet (preken) som den sentrale delen av gudstjenesten.[63] I denne perioden ble også prekestolalteret introdusert, trolig med Hopen kirke på Smøla som den første (1749) og med den store Kongsberg kirke (1761) noen år etter. På 1700-tallet ble det også eksperimentert med nye former, blant ennt åttekanten som i Sør-Fron kirke og Y-forma som i Rennebu kirke. Hans Strøm beskrev omkring 1760 det han mente var de to hovedtypene grunnplan for trekirkene enten de var i laft eller stav: «Deri kommer dog begge Slags Træe-Kirker overens, at de enten bygges i form af et Kors, anlagt efter de 4 Hoved-Vinde, og i Krydset forsynt med et lidet Taarn, eller og de opføres i en Længde fra Østen til Vesten, med Tilbygning af et Chor ved den Østre og med et lidet Taarn eller Træe-Spiir paa den Vestre Ænde.»[49]

Grunnplan[rediger | rediger kilde]

Typisk langkirke fra 1800-tallet, eksteriøret avspeiler grunnplanet, fra venstre mot høyre: sakristi, kor, skip, tårn over våpenhus.
  • Langkirke er den vanligste kirkeformen i Norge og kan regnes som den prototypiske eller opprinnelige formen.[2] En langkirke har typisk et enkelt rektangulært skip for menigheten, mens koret er et litt smalere rom med ofte litt lavere tak i en egen bygningsdel knyttet til hovudkonstruksjonens østlige ende. Tårnet er ofte integrert i eller hviler på våpenhuset i byggets vestlege ende, men kirkeklokkene kan også henge i en takrytter på taket over skipet. Inngangspartiet (våpenhus) er som koret ofte en smalere og lavere del av bygget.[64] Langkirkeformen finnes i stenkirker fra mellomalderen, i stavkirker, i tømmerkirker, i nygotiske og i moderne kirkebygg. Haltdalen stavkirke er eksempel på en enkel langkirke. Langplan dominerte i nye kirkebygg i etterkrigstiden frem til omkring 1960 da rektangulære eller vifteformede grunnplan tok over i nybygg.[35]
  • Ulikt klassisk basilika har de typiske norske langkirkene ikke sideskip eller søyler.[65] Gamle Aker kirke er en av de få mellomalderske basilikaer i Norge, mens Steinkjer kirke er eksempel på en moderne kirke med basilikaform. Lillestrøm kirke ble oppført i 1935 med klassisk basilikaform og frittstående kvadratisk tårn.[66] Muri regner basilikaform som langkirker.[2] De mest utviklede stavkirkene har mange element som er typiske for basilikaforma, for eksempel arkader, klerestorium og romanske kapitéler.[67]
Oslo domkirke er en barokk korskirke fra 1697 (foto Lindahl 1880)
  • Korskirker kan ha grunnplan som gresk eller latinsk kross. Dette er den nest vanligste form på norske kirker frem til 1940. Et gresk kors har hovedskip og tverrskip av om lag samme lengde. Kirker formet som gresk kors har også preg av sentralkirke som er ordnet symmetrisk omkring et sentralt rom eller en sentral vertikal akse.[68] For eksempel Olden gamle kirke satt sammen av fem 6 x 6 meter kvadrater i en symmetrisk korsform.[69] Det latinske korset har et langstrakt hovedskip og kortere tverrarmer. Mange korskirker i Norge har et sentralt plassert tårn (takrytter) som Kors kirke og Øksnes kirke, i noen korskirker er tårnet asymmetrisk plassert over våpenhuset som i Ulvik kirke eller Oslo domkirke. Y-formen er en variant av korsformen og er unik for Norge.[70] Y-form ga bedre utsikt til koret.[8] De fleste korskirkene fra 1600- til 1700-tallet er oppført i tømmer blant annet fordi korsformen er mer stabil enn langplanet i store tømmerbygg.[35] I mellomalderen ble ingen sognekirker oppført i korsform, men mange ble senere utvidet ved å bygge på tverrskip som Haslum kirke eller Søndeled kirke.[71] Flere stavkirker med langplan ble ombygd til korskirker på 1600-1700-tallet, for eksempel Hedalen stavkyrkje.[72]
  • Åttekantet eller oktogonale kirker er særmerket ved et åttekantet skip. Hele bygget kan ha form som en mer eller mindre likesidet åttekant, eller bare skipet er åttekantet med kor og/eller våpenhus sett utenpå den egentlige åttekanten. Omkring 80 kirker i Norge er eller var hovedsakelig åttekantet, blant disse er Hospitalskirken i Trondheim den eldste.[73] Denne formen spredde seg fra det daværende Nidaros stift til andre deler av Norge. Nesten alle åttekantkirkene i Norge er oppført i tømmer og som regel kledd med panel.[8] Noen av de største kirkene i Norge er åttekantede, inkludert viktige kulturminner som Sør-Fron kirke og Røros kirke.[74]
  • Moderne kirkeformer ble introdusert omkring 1960. Tradisjonell kirkearkitektur holdt stand i etterkrigstiden til omkring 1965. På denne tiden ble både rent rektangulære og vifteformede grunnplan vanlig. En rektangelformet kirke minner om en vanlig langkirke, men har ikke alteret for seg selv i en smalere del av kirkerommet (koret). I 1990-årene var 80 % av nye kirker formet som en vifte i 90° eller 180° (halvsirkel) med alteret plassert sentralt i selve skipet.[2][50] Slettebakken kirke er et tidlig eksempel på et utradisjonelt bygg med vifteformet kirkerom. Det ble også vanlig å utforme bygget som såkalt arbeidskirke med plass til flere aktiviteter som prestekontor, barnehage og klubbverksemd.[75] Torshov kirke er et tidlig eksempel på en arbeidskirke. Blant de moderne arbeidskirkene finnes også sekskantede grunnplan som i Byåsen kirke. I de moderne arbeidskirkene utgjør kirkerommet i gjennomsnitt 20 % av byggets totale areal.[35] Røros kapell fra 1962 har sirkelformet grunnplan.

Stil[rediger | rediger kilde]

Portal i Stavanger domkirke med engelsk-romansk chevron.
Foto: Nina Aldin Thune
  • Romansk. De første steinkirkene i Norge ble oppført omkring år 1100 i romansk stil, bygging av omkring 15 kirker tok til tidlig på 1100-tallet. Etter den normanniske erobringen av England i 1066 ble den anglo-normanske stilen den viktigste inspirasjonen for romanske kirker på Vestlandet, i Agder og i Trøndelag. Østlandet var mer påvirket av danske og tyske ideal med mindre vekt på ornament. Små bygdekirker er vanskelig å datere, men Ekroll tror at den romanske stilen overlevde lengst på bygdene.[5] Romanske dekorasjoner var lenge i bruk i treskurd på stavkirker og på profane bygg.[76] Gamle stavkirker som Urnes har romansk preg både i dekorasjon og i planform med hevet midtskip og tak over tak,[77] og Anker regner stavkirkene som en spesiell gren av romansk arkitektur med påvirkning av lokale tradisjoner (de eldste portalene i urnesstil er ifølge Anker ikke påvirket av romansk steinarkitektur).[34] Dietrichsons og Nicolaysens «basilikateori» innebærer at de norske stavkirkene var resultat av tilpasning av den romanske basilika til tremateriale. Viktige romanske kirkebygg:
  • Gotikk. Den gotiske stilen ble trolig innført av Håkon Håkonsson omkring 1240 og stilen ble dominerende til kirkebyggingen stoppet opp på 1300-tallet - mindre byggearbeid på Nidarosdomen fortsatte likevel utover i middelalderen. Nidarosdomen er den eneste kirken i Norge der hele knippet av gotiske stilelement (inkludert strebebuer) blir brukt. Stavanger domkirke og Utstein kloster har også vesentlige gotiske innslag. Gotiske ribbehvelv ble lite brukt i norske mellomalderkirker, i stedet brukte kirkebyggeren ulike former for takstoler eller sperretak av treverk - et viktig unntak er ribbehvelvet i koravslutningen i Alstadhaug kirke.[76] Voss kyrkje er eksempel på en mellomalderkirke i gotisk stil og med takkonstruksjon av treverk. Den monumentale Trondenes kirke er fra senmiddelalderen og har både gotiske og romanske innslag.[78] Den store St. Magnuskatedralen på Orkenøyene ble oppført i norrøn tid mens Orkenøyene lå under Nidaros erkebispedømme. Klebersteinsportalen i Dale kirke (Luster) er den mest storslagne i noen norsk bygdekirke ifølge Østby.[76] Den vestlige inngangen i Bergen domkirke er eksempel på en streng gotisk arkitektur.
  • Renessansen gjorde lite utslag på norsk kirkebygging fordi det knapt ble oppført nye bygg i epoken, spor av renessanse finnes mest i interiør.[23]
  • Barokk og rokkoko gjorde seg særlig gjeldende på 1600-1700-tallet og er kjennetegnet av dynamiske virkemiddel og utpreget ornamentering.[79] Det barokke innslaget blir blant annet tydelig i altertavlene og i form av treskurd blant annet i Nord-Gudbrandsdalen.[76] Sør-Fron kirke er utformet i senbarokk og Louis-seize-stil. Kongsberg kirke er utstyrt med barokk og rokokko interiør. Nykirken i Bergen ble gjenreist på samme tid med barokk og rokkoko interiør, og som Kongsberg kirke har den prekestolalter med orgelet over prekestolen.[80] Røros kirke er også et viktig eksempel fra denne epoken. Trekirkene på landet fikk også preg av stilen i tiden, men i mindre grad fordi arbeidet ble styrt av bygdesnekkeren og preget av tre som materiale.[23]
  • Klassisimen kom til Norge omkring 1800 og er tydelig i Linstows og Groschs utforming av monumentalbyggene i den unge hovedstaden Christiania.[40] Mandal kirke (1821) er et tydelig eksempel på klassiskpreget kirkearkitektur i Norge.
Nye Borgund kyrkje etterligner stavkirken like ved.[20]
Grefsen kirke (1940) har preg av en romansk mellomalderkirke.

Historisme[rediger | rediger kilde]

Historismen gjorde seg gjeldende fra omkring 1850 og er preget av at man søkte å etterligne og gjenopplive stiluttrykk fra eldre perioder, for eksempel gotikk eller barokk. I Norge falt historismen i tid sammen med nasjonsbyggingen etter løsrivelsen fra Danmark. Historismen i Norge ble også inspirert av ideer fra kontinentet, særlig Tyskland, blant gjennom Linstows studiereise i 1836 og ved at tyske arkitekter, blant annet Heinrich Ernst Schirmer, som slo seg ned i Norge. Gjennom kirkearkitekturen spredde historismen seg over hele landet.[81]

  • Ny-gotisk. I løpet av byggeboomen etter kirkeloven av 1851 ble det reist mange nygotiske kirkebygg både i tømmer og i mur. De ble oppført med langplan og kor med avkuttede hjørner. De mange nygotiske hvite trekirkene på landet og de røde teglsteinskirkene i byene preget inntrykket av den typiske norske kirka.[35] Den store Kristiansand domkirke er et nygotisk bygg i teglstein og sement. Bamble kirke er et tidlig eksempel på nygotisk tømmerbygg inspirert av lokal byggeskikk. Tromsø domkirke er også et stort trebygg i nygotisk stil, mens Lofotkatedralen er den største nygotiske trekirken. Lillesand kirke ble bygget i 1889 av reisverk med en kombinasjon nygotisk stil og sveitserstil. Oslo vokste sterkt på denne tiden og der ble oppført flere nygotiske bygg som Uranienborg kirke og Trefoldighetskirken i rød tegl.
  • Dragestil og stavkirker. Særpreget for Norge er at de gamle stavkirkene påvirket kirkearkitekturen på 1800-1900-tallet. Rasmussen kaller dette for «den nasjonale stilen».[82] Christian Christie tegnet for eksempel den nye Borgund kirke i en stil som minner om Borgund stavkyrkje like ved.[83] Christie stod bak flere kirker i Sogn og Sunnfjord blant annet Årdal kyrkje i Sogn, Hauge kyrkje, Stedje kyrkje, Holmedal kirke (Askvoll) og Kyrkjebø kirke i lignende stil. Kirkene ble oppført i bindingsverk kledd med panel. Christian Christie hadde fra 1855 ideer til bruk av stavkirkeformer i nybygg blant annet med forhøyet midtrom og kombinerte stavkirkeelementene med nygotisk stil.[84] Hol kirke på Hagafoss har også byggeteknikk og detaljer som slekter fra stavkirkene.[85] Uvdal kirke har trekk av stavkirke i konstruksjon og eksteriør, og er dekorert i dragestil. Holm kyrkje og den nye Veøy kyrkje ble i 1907 oppført i dragestil og med trekk av både stavkirke og basilika. Rødven kirke (også den 1907 og i samme område som Holm og Veøy) etterlignet formen på Rødven stavkirke like ved. Raundalen kyrkje er oppført i nasjonalromantisk stil med stavkirkepreg (forhøyet midtskip og sideskip som minner om omgang brukt i stavkirkene).[86] Det gjenreiste Holmenkollen kapell (1996) har fått flere konstruksjonselement fra stavkirkene og detaljer fra dragestilen.
  • Nyromansk. Hamar domkirke ble utført i en enkel tysk-romansk stil i 1866. Frogner kirke (Oslo) ble tegnet i senromansk stil av Ivar Næss. Wilhelm von Hanno utformet Grønland kirke i nyromansk stil. Fagerborg kirke har innslag av både nyromansk og nygotisk stil, og er påvirket av jugendstilen fra den tiden (1903). Svolvær kirke (1934) er preget av enkle strenge former som en bygdekirke fra mellomalderen.[87] Også Grefsen kirke (1940) er i hovedsak utformet i norsk romansk steinkirketradisjon, men uten de typisk romanske rundbuene og kirkerommet har enskipet langplan.

Størrelse[rediger | rediger kilde]

Nidarosdomen er den eneste store gotiske katedralen i Norge, det er også den største mellomalderkirka i Skandinavia med lengde 102 m, bredde 50 m og 21 m under taket.[88] Kongsberg kirke med opprinnelig 2400 sitteplasser og 1000 m2 gulvflate blir regnet som det største kirkebygget i Norge. Kongsberg var med sine sølvgruver en av de største og viktigste byene i Norge på 1600-1700-tallet. Røros kirke med 1600 sitteplasser er også en av de største i Norge, også den oppført i tilknytning til et bergverk. Østby regner disse to som de mest monumentale kirkene fra 1700-tallet.[76] Lyngdal kirke er med 1600 plasser en av de største bygdekirkene i landet.

Ifølge Lorentz Dietrichson var de første stavkirkene relativt små, kanskje på grunn av byggeteknikken. Dietrichson identifiserer «Møre-typen» som både den yngste og største blant stavkirkene. Han anslo grunnflaten for 79 kirker og kom til at de tapte stavkirkene i Hjørundfjord, Volda og Norddal var på over 3000 kvadratfot, mer enn tre ganger så store som Urnes stavkyrkje eller Hopperstad stavkyrkje.[89]

Sankt Svithun kirke i Stavanger er det største katolske kirkebygget i Norge med omkring 500 plasser.[90]

Vågan kirke er en av de største trebygningene nord for Trondheim.

I 1975 var det totalt 531.000 sitteplasser i norske kirkebygg knyttet til Den norske kirke, 18 % av disse plassene var i Bjørgvin bispedømme. De største kirkebyggene er i Oslo bispedømme med knapt 500 plasser i hvert bygg, minst i Nord-Hålogaland med vel 200 sitteplasser i hver kirke. I forhold til innbyggertalet er (eller var) det størst trengsel i Oslo med over 17 innbyggere for hver sitteplass i sognekirkene, i Hamar, Bjørgvin, Nidaros, Agder og Hålogaland bispedømmer var det best plass med omkring 5 innbyggere for hver sitteplass.[2]

Noen av de største kirkebyggene i Norge etter antall plasser (lista er ufullstendig):

En av de minste er Undredal stavkyrkje med bare 40 plasser. Det ortodokse Sankt Georgs kapell i Neiden er lav tømmerbygning på bare 10 m2. Det private Den hellige Dorotheas kapell er oppført med 24 sitteplasser.

Kirkekunst[rediger | rediger kilde]

Altertavlen i Kors kirke utført av Jakob Klukstad.

Reformasjonen i 1537 medførte at de tidligere katolske kirkene måtte innredes med prekestoler og benker. Med reformasjonen ble også kontakten med utlandet i stor grad brutt. Krusifikser ble i stor grad beholdt etter reformasjonen og til dels ble katolske krusifisker kopiert lenge etter reformasjonen. For eksempel i Haslum kirke ble et katolsk madonnabilde beholdt til omkring 1800. Sidealtre ble fjernet etter reformasjonen. Biskop Jens Nilssøn var streng overfor katolsk kunst og fikk blant annet fjernet helgenbilder, samtidig beundret han kirkekunst som alterskapet i Ringsaker kirke som han mente var det vakreste i Norge. Forestillingen om strenge lutherske prester, for eksempel Peder Claussøn Friis, som ryddet kirkene for alle bilder kan til dels være ettertidens konstruksjoner. Et kjent eksempel er biskop Skjelderup som fjernet helgenbilder i Bergen etter påtrykk av fra riksråd Jørgen Lykke, tross Skjelderups antatt strenge linje er det ikke mindre katolsk kunst bevart i Bergensområdet enn andre deler av landet.[94]

Sent på 1500-tallet inntok biskopene i Bergen en strengere linje. I 1589 ble såkalte bildeløse altertavler med bare katekismens fem hoveddeler i tekst godkjent. Den første katekismetavlen ble satt opp i Gaupne gamle kirke og tavlene ble utbredt på Vestlandet og til dels på Østlandet. Utover 1600-tallet ble skulpturer og malerier igjen brukt til utsmykking av kirkene. Selv om katolsk innflytelse i Norge ble forsøkt stanset eller hindret, ble den nye protestantiske kirkekunst påvirket av romersk-katolsk billedkunst. Peter Reimers er blant de første kjente protestantiske kunstnere med blant annet altertavlen fra 1607 i Egersund kirke. Noen år senere begynner Gottfried Hendtzschel sitt virke i Norge og han bidro med utsmykning til mange kirker i Stavanger-området, ofte med ledsager teologiske tekster bildene hans.[95]

Antemensalet fra Nes kirke (Luster), laget omkring 1320,[96] oppbevart i Bergen Museum.
Foto: Arild Nybø

Kirkekunsten fra den katolske middelalderen overlevde reformasjonen bedre i Norge enn i andre protestantiske land der. I Norge finnes 31 alterfrontaler, også kalt antemensaler, noe som er unikt for Nord-Europa.[97] De 31 frontalene som er bevart er bare en liten brøkdel av fargerike bilder som trolig fantes i de fleste norske middelalderkirker. Antemensalene er rektangulære treplater (med langsiden horisontalt) og avbildet som regel en sentral figur med scener fra personens liv på sidene. Jomfru Maria er den vanligste figuren, men også Jesus på korset og helgener forekommer. Frontalene i Norge har mange kunstneriske fellestrekk, men med vesentlig variasjon i teknikk og utførelse.[98] De 31 bildene er den største gruppene tavlemalerier i Europa og ifølge Wichstrøm enestående for denne perioden. Det største antallet er fra Vestlandet og oppbevart ved Bergen museum.[99] Antemensalet som henger i Tresfjord kirke er fra før svartedauden og trolig et av de eldste oljemalerier i Europa.[100][101] Disse alterfrontene overlevde i Norge trolig fordi de var i relativt avsidesliggende bygdekirker.[98]

Alterskap og annen kirkekunst i norsk senmiddelalder ble blant annet importert fra de nordtyske hansa-byene, særlig Lübeck, og til dels laget av lokale kunsthåndverkere i Norge med Lübeck-stilen som forbilde.[102] Alterskap importert fra the nordlige Nederland har overlevd i kirker på norskekysten, mens ikke et eneste eksemplar har overlevd lokalt i Nederland.[103] Sigurd Grieg beskriver perioden 1450-1530 som alterskapenes store periode i Norge. For eksempel har Grip stavkirke et alterskap fra omkring 1520 og Ringsaker kirke et fra omtrent samme tid. Med få unntak er bevarte alterskap fra kirker på landet. Ringsaker kirke har et enestående alterskap med 127 forgylte figurer utført i Antwerpen omkring 1520.[104]

På 1700-tallet ble det laget en del altertavler i treskurd blant annet til Lesja og Sel kirker i Gudbrandsdalen. Blant de lokale kunstnere som er kjent med navn er Jakob Klukstad og Eistein Kjørn.[105]

Alterbaldakiner er hvelvinger som symboliserer himmelhvelvingen. Fra middelalderen er det i Torpo stavkirke bevart en dominerende rundbuet baldakin foran veggen til koret. Torpo-baldakinen er malt i sterke farger og med to bildeserier. Fra Årdal kirke og fra Hopperstad stavkirke er det fullstendig bevarte baldakiner.[106]

Middelalderske kalkmalerier i alternisjer finnes bevart som fragmenter i Tanum (korsfestelsesgruppe) og Mære (Nikolasscene og svevende engel) kirker.[107]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Middelalder[rediger | rediger kilde]

Trekirker
Steinkirker fra middelalderen

Etter reformasjonen[rediger | rediger kilde]

Kirkebygging 1537-1851
Etter kirkeloven 1851

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Kirkebyggdatabasen
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n Muri, Sigurd (1975): Gamle kyrkjer i ny tid. Oslo: Samlaget.
  3. ^ «Stavkyrkjene i Noreg er eldre enn først anteke», NRK Sogn og Fjordane 3. november 2019
  4. ^ a b Magnell, Steinar (2009): De første kirkene i Norge. Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet. Master thesis, University of Oslo.
  5. ^ a b c d e f g Ekroll, Øystein (1997): Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen. Oslo: Samlaget.
  6. ^ a b c d e NOU 2006:2: Staten og Den norske kirke. Utredning fra Stat – kirke-utvalget. Avgitt til Kultur- og kirkedepartementet 31. januar 2006.
  7. ^ a b c d St.meld. nr. 17 (2007-2008): Staten og Den norske kirke. Tilråding fra Kultur- og kirkedepartementet av 11. april 2008. Stmeld 17
  8. ^ a b c d Christie, Håkon (1991): Kirkebygging i Norge i 1600- og 1700-årene. Årbok for Fortidsminneforeningen, årgang 145, s. 177-194.
  9. ^ a b Jensenius, Jørgen H. (2010): Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder. Collegium Medievale.
  10. ^ a b c d e Jensenius, Jørgen H. (2001): Trekirkene før stavkirkene. Avhandling dr.ing., Arkitekthøyskolen i Oslo, 2001.
  11. ^ Hansen, Margareth (2014). Fire kirkesteder i Romsdal. Bergen: Universitetet i Bergen. 
  12. ^ a b c Ragnhild Marthine Bø: De første kirkene i Norge norgeshistorie.no Universitetet i Oslo
  13. ^ «Norsk historie fra 1130 til 1537 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  14. ^ «Norsk historie fra reformasjonen 1536 til 1814 – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  15. ^ Aftenposten "Straks er vi fem millioner", 12. februar 2012, lest 24. september 2013.
  16. ^ Bjørkvik, Harald: Folketap og sammenbrudd 1350-1520. Aschehougs Norgeshistorie. Oslo, 1996.
  17. ^ «Church of Norway - Tables - SSB». Ssb.no. 19. juni 2013. Besøkt 19. oktober 2013. 
  18. ^ Statistics Norway, Religious communities, accessed 21 September 2013.
  19. ^ Statisics Norway "Religious communities and life stance communities, 1 January 2012", lest 26. september 2013.
  20. ^ a b c Helle, Knut (ed.) (2006): Vestlandets historie. 3: Kultur. Bergen: Vigmostad & Bjørke.
  21. ^ Gulatingslovi. Umsett frå gamalnorsk av Knut Robberstad. Oslo: Samlaget, 1952.
  22. ^ Christie (1973) s. 11.
  23. ^ a b c d e Mørk, Max Ingar (2003). Før tårnene faller. Om forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling (FDVU) av kirker, med spesiell vekt på kirkene i Møre bispedømme. Doktoravhandling, NTNU, nr 7/2003.
  24. ^ Sverdrup-Thygesen, Ulrik (2009): Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener. Religionsfrihet og grunnlovskonservatisme 1814-1956. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.
  25. ^ Store norske leksikon: "Religionsfrihet", lest 19. oktober 2013.
  26. ^ a b Sørmoen, Oddbjørn (2001). Kirker i Norge. Bind 2: 1700-tallet - skjønnhetens århundre. Arfo. ISBN 8291399107. 
  27. ^ Hosar, Kåre: Kirkebygging på 1700 - tallet – lokal tradisjon eller påvirkning utenfra? Notat/foredrag, Maihaugen, lest 10. februar 2014.
  28. ^ Kirkeloven, 7. juni 1996, nr 31, § 21, Lovdata, lest 24. september 2013.
  29. ^ Statsbudsjettet 2014, Kap. 1592.
  30. ^ 1814 - våre første nasjonale valg Arkivert 20. februar 2014 hos Wayback Machine. Arkivverket, lest 22. februar 2014.
  31. ^ Feiring av kirkene som arena Arkivert 25. februar 2014 hos Wayback Machine. Arkivverket, lest 22.2.2014
  32. ^ «Prestene må ikke bo som en prest lenger». Aftenposten. 15. november 2015. s. 16. 
  33. ^ Høyend, høiende eller høgjende = pute, stolpute. I betydningen "Bekvemmelighed" ifølge Ivar Aasens Norsk ordbog med dansk forklaring (Kristiania: Cammermeyer 1918)
  34. ^ a b c d e Anker, Peter (1997): Stavkirkene: deres egenart og historie. Cappelens kunstfaglige bibliotek. Oslo: Cappelen.
  35. ^ a b c d e f Sæther, Arne E. (1990): Kirken som bygg og bilde. Rom og liturgi mot et tusenårsskifte. Arne E. Sæther i samarbeid med Kirkerådet og Kirkekonsulenten.
  36. ^ Nilsen, Sigrid (1985): Åttekantkirkene på Agder 1825-1850. Årsskrift for Agder Historielag, årgang 61, s.55-63.
  37. ^ a b Christie, Håkon 1981. ”Stavkirkene – arkitektur.” I Norges Kunsthistorie. Bind 1: 139- 252. Oslo: Gyldendal.
  38. ^ a b Sæther, Arne E. (2001). Kirken som bygg og bilde. Sæthers forl. ISBN 8299213517. 
  39. ^ Norsk biografisk leksikon: "Jacob Wilhelm Nordan", lest 19. september 2013.
  40. ^ a b HDF Linstow, SNL, lest 26.01.2014.
  41. ^ a b Dag og Tid, 28. mars 2014.
  42. ^ a b Dag og Tid 15. november 2013.
  43. ^ NOU 2002: 1: Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. Utredning fra kulturminneutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon 9. april 1999. Avgitt til Miljøverndepartementet 21. desember 2001.
  44. ^ Glen og Rudi kjøpte kirke TV2 11. mars 2012, lest 30. mars 2014.
  45. ^ Til å gråte over. Aftenposten, 26. mars 2008, s.20.
  46. ^ «Vest-Vika vokser frem». VG. 26. mai 1959. s. 11. 
  47. ^ Milliardforfall i norske kirker, NRK Nyheter/TV, 24. september 2014, lest på nett 24.september 2014.
  48. ^ http://www.aftenposten.no/kultur/Metalfolket-valfarter-til-den-svarte-kirken-574061b.html
  49. ^ a b Hans Strøm: Physisk og Oekonomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør. 1764, bind II om Haram sogn.
  50. ^ a b Sæther, Arne (2005): Kirkebygging i nyere tid. available at Kirkekonsulenten, lest 27 September 2013.
  51. ^ Dietrichson, Lorentz (1892):De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Kristiania: Cammermeyer, s.35.
  52. ^ Fortidsminneforeningen: årbok 1996. Oslo: Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. 1996. ISBN 8290052529. 
  53. ^ Kirkesøk
  54. ^ Norge. Oslo: Aschehoug, 1973.
  55. ^ Vreim, Halvor (1947): Norsk trearkitektur. Oslo: Gyldendal.
  56. ^ Engen, Arnfinn (1992). Freda hus og gardstun i Gudbrandsdalen. Lillehammer: Thorsrud. ISBN 8290439660. 
  57. ^ Christie, Sigrid Marie og Håkon Christie: Fet kirke, Norges kirker, lest 6. august 2013.
  58. ^ a b Austigard, Bjørn og Eva Synnøve Hanset (1994): Vistdal kyrkje 125 år: 1869-1994. Utgjeve av Vistdal sokneråd.
  59. ^ Hosar, Kåre (1988): Sør-Fron kirke. Lokal bakgrunn og impulser utenfra. Magisteravhandling i kunsthistorie. Universitetet i Oslo.
  60. ^ Lidén, Hans-Emil: «Samnanger kirke», Norges kirker, lest 14.8.2013.
  61. ^ Kirkesøk
  62. ^ Sæther, Arne (2005): Kirkebygging i nyere tid. Kirkonsulenten, lese 5. oktober 2013.
  63. ^ Skrondal, Silje (1999): Sør-Fron kirke. Et forsøk på å beskrive sammenhengen mellom protestantisk kirkearkitektur, teologi og liturgi. Hovedoppgave - Universitetet i Oslo, 1999
  64. ^ Harrison, James A. (januar 2006). «Project Gutenberg's Beowulf». Project Gutenberg. Besøkt 19. september 2013.  (Note l. 325. Cf. l. 397.)
  65. ^ Toman, Ralf (2000): Romansk kunst. Danish edition (original 1995). Könemann Verlag, Köln.
  66. ^ Christie, Sigrid Marie & Håkon Christie: Lillestrøm Church in Norges kirker, accessed December 9, 2013.
  67. ^ Store norske leksikon: Terningkapitél [1] Arkivert 29. oktober 2013 hos Wayback Machine.
  68. ^ «sentralkirke – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  69. ^ fylkesarkivet SF: Olden gamle kyrkje Arkivert 2. oktober 2013 hos Wayback Machine. lest 29. september 2013
  70. ^ Sørmoen, Oddbjørn (2001): 1700-tallet, skjønnhetens århundre. I serien Kirker i Norge, redigert av Jiri Havran. Oslo: ARFO, side 26.
  71. ^ Muri, Sigurd; Norske kyrkjer, Oslo 1971 side 194.
  72. ^ Christie, Sigrid, Ola Storsletten, Anne Marta Hoff: Hedalen stavkirke. Norges kirker udatert, lest 29. september 2013.
  73. ^ Ekroll, Øystein (2012): Sunnmørskyrkjene - historie, kunst og arkitektur (foto: Per Eide). Bla: Larsnes.
  74. ^ NRK nyheter: "Vil ikke frede Røros kirke", publisert 1. januar 2013, lest 14. august 2013.
  75. ^ SNL: Arbeidskirke, lest 25.01.2014.
  76. ^ a b c d e Østby, Leif (1962): Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal.
  77. ^ a b Urnes stavkirke, NRk Undervisning, publisert 2001, lest 14.9.2014.
  78. ^ Kirkesøk
  79. ^ Barokk i SNL.
  80. ^ Ellen Marie Magerøy, Hans-Emil Lidén: Nykirken, Norges kirker, lest 26.01.2014
  81. ^ Eldal, J.C.: Historisme i tre. "Sveitserstil", romantikk, byggeskikks-renessanse og nasjonal egenart i europeisk og norsk trearkitektur på 1800-tallet. Avhandling for dr.philos., 1997.
  82. ^ Rasmussen, Alf Henry (1993). Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Kirkenær: Vanebo. ISBN 82-7527-022-7. 
  83. ^ «Borgund kyrkje - Norges Kirker». Norgeskirker.no. 20. august 1968. Besøkt 19. oktober 2013. 
  84. ^ Eldal, J.C.: Christies kirker. Nygotikk og stavkirkeformer i 1860-årene. I Kirkearkeologi og kirkekunst. Studier tilegnet Sigrid og Håkon Christie. Øvre Ervik: Alvheim & Eide, 1993.
  85. ^ «Hol kirke - Norges Kirker». Norgeskirker.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  86. ^ Hoff, Anne Marte: Raundalen kyrkje, Norges kirker, lese 4.9.2014
  87. ^ «Svolvær kirke - Kirker i Norge | Kirkesøk». Kirkesøk. Besøkt 26. november 2020. 
  88. ^ «Nidarosdomen – Store norske leksikon». Snl.no. Besøkt 19. oktober 2013. 
  89. ^ Dietrichson, Lorentz (1892): De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Kristiania: Cammermeyer
  90. ^ «Katolikkene innviet sin største kirke i Norge». vl.no. 16. mars 2000. Arkivert fra originalen 20. oktober 2013. Besøkt 19. oktober 2013. 
  91. ^ Kirkesøk, Kirkebyggdatabasen, lest på 26. november 2020.
  92. ^ Kirkesøk
  93. ^ Kirkesøk, Kirkebyggdatabasen, lest 26. november 2020.
  94. ^ Christie (1973) s. 11-14.
  95. ^ Christie (1973) s. 19-22.
  96. ^ Høydepunkter i norsk kunst. Oslo: Cappelen. 1969. 
  97. ^ Holme, Jørn (29. mars 2018). «Vår unike europeiske kirkekunst». morgenbladet.no. Besøkt 3. april 2018. 
  98. ^ a b Sauerberg, M. L. (2006). Painted altar frontals of Norway 1250–1350. Studies in Conservation, 51(3), pp. 235–236
  99. ^ Wichstrøm, Anne (1981): «Maleriet i høymiddelalderen», Norges kunsthistorie, bind 2, Oslo, Gyldendal 1981, ISBN 82-05-12266-0
  100. ^ Norges kunsthistorie. Oslo: Gyldendal. 1981. s. 312. ISBN 8205122644. 
  101. ^ Eidhamar, K. og T. Skeidsvoll (1978): Tresfjord kyrkje 1828-1978. Utgitt av soknerådet.
  102. ^ Firehundreårsnatten er avlyst. Morgenbladet, 19. januar 218, s. 37.
  103. ^ «Disputas: Pigmenter og treverk, forgylling og penselstrøk – en reise under overflaten på middelalderens kirkekunst». www.hf.uio.no (norsk). 24. november 2017. Besøkt 3. april 2018. 
  104. ^ Grieg, Sigurd (1955). Ringsaker kirkes gamle herlighet: kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge. Lillehammer: De Sandvigske samlinger. 
  105. ^ Sørmoen, Oddbjørn; Havran, Jiri (2001). Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre. Oslo: ARFO. s. 48-51. ISBN 82-91399-10-7. 
  106. ^ Lidén (1981) s.263
  107. ^ Lidén (1981) s.267

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kirker_i_Norge&oldid=24318721»