Paul-Jules-Narcisse Rémond

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Paul-Jules-Narcisse Rémond
FødtJules Narcisse Paul Rémond
24. sep. 1873[1][2]Rediger på Wikidata
Salins-les-Bains
Død24. apr. 1963[1][3][4]Rediger på Wikidata (89 år)
Nice
BeskjeftigelseKatolsk prest (1899–), fransk motstandskjemper, katolsk biskop (1921–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserÆreslegionen[5]
Rettskaffen blant nasjonene (1991)[3]
Paul-Jules-Narcisse Rémond på Commons

Jules-Narcisse-Paul Rémond (født 24. september 1873 i Salins-les-Bains i departementet Jura i Frankrike; død 24. april 1963 i Nice) var en fransk katolsk geistlig, biskop og erkebiskop. Han er kjent for sin protest mot antisemittisme på 1930-tallet og sitt virke på vegne av forfulgte jøder under okkupasjonstiden.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Jules-Narcisse-Paul Rémond, onkel til historikeren og statsviteren René Rémond, vokste opp som den eldste av syv barn i en familie av advokater i departementet Jura, først i Salins-les-Bains og fra 1880 i Besançon. Familien hadde mange geistlige i slekten, blant annet en salgkåret martyr av revolusjonen (André Angar, 1759–1792). Rémonds mor var en slektning av Louis Pasteur.

Rémond studerte Lettres i Besançon, ble uteksaminert med lisensiat i 1894, la til et år med tyskstudier ved Universitetet i Freiburg og gjorde militærtjeneste i infanteriet, der han ved tjenestens avslutning av reserveløytnant. I 1895 gikk han inn på det franske presteseminar i Roma, og tok en teologisk doktorgrad der i 1899.

Prest[rediger | rediger kilde]

Han ble ordinert til prest i Besançon den 30. juli i 1899. Fra 1900 til 1906 var han kapellan i Belfort, deretter skoleprest ved Victor Hugo høyskole i Besançon. Han gjorde seg bemerket som en strålende intellektuell og vellykket predikant og ble utnevnt til katedralkapittelet i 1914.

Rémond tjenestegjorde under hele første verdenskrig, først som infanterikaptein og deretter med rang som major. Hans tapperhet ga ham en rekke priser og medlemskap i Æreslegionen.

Militærbiskop[rediger | rediger kilde]

Den 9. april 1921 ble han utnevnt til titulærbiskop av Clysma og til militærbiskop. Den 29. mai 1921 ble han bispeviet av erkebiskop Louis Humbrecht av Besançon; medkonsekrerende var biskop Gabriel-Roch de Llobet av Gap, og Florent-Michel-Marie-Joseph du Bois de la Villerabel, hjelpebiskop i Tours.

Fra 1921 til 1929 var han militærbiskop (med titulærbispedømmet lysma) for Armée française du Rhin i det okkuperte Rhinlandet, med sete i Mainz og et virkeområde som strakk seg til Ruhrområdet. Han opprettholdt gode relasjoner til biskopene i Mainz, Trier, Limburg, Köln og Münster, samt med nuntien Eugenio Pacelli, som senere ble pave Pius XII.

Siden han også var ansvarlig for Libanon og Syria, reiste han dit i 1927. Da pave Pius XI mot slutten av 1926 fordømte den høyreekstreme Action française under Charles Maurras, som hadde mange støttespillere i hæren, sto biskop Rémond støtt bak paven og ga ut boken L'Heure d'obéir (Lydighetens time) til hans forsvar i 1928.

Biskop av Nice[rediger | rediger kilde]

I 1930 ble Rémond utnevnt til biskop av Nice. I 33 år, og alltid i god samforstand med myndighetene, spesielt med sin venn ordfører Jean Médecin, utførte han en intensiv og for det meste nyttig aktivitet. Et av de planlagte høydepunktene, den 35. verdens eukaristiske kongress planlagt til september 1940 i Nice, ble avlyst i siste øyeblikk på grunn av krigen (og kunne bare finne sted i Barcelona i 1952). I radiotaler i 1939 kalte Rémond det nazistiske Tyskland for «verdens synd», og i 1940 kalte Adolf Hitler og Josef Stalin «to gangstere». Spesielt Hitler så for ham ut til å være besatt av djevelen (possédé du démon).

Mellom Vichy og motstandsbevegelsen: I løpet av Vichyregimets tid forble han offisielt lojal, ble invitert av Pétain til hans villa i Villeneuve-Loubet, kommenterte ikke offentlig jødeforfølgelsen og utviste i 1941 den gaullistiske dominikaneren pater Raymond Léopold Bruckberger (1907–1998) fra sitt bispedømme. Hans siste offentlige bukk for regimet er fra 22. september 1942.

Fra okkupasjonen av Nice av italienerne i november 1942 og av tyskerne i september 1943 støttet han aktivt kretsen rundt Moussa Abadi (1907–1997) og Odette Rosenstock ( 1914–1999), med hvis hjelp 500 jødiske barn ble reddet. For dette ble han oppført på listen over rettferdige blant nasjonene fra Frankrike i 1991. I november 1943 brukte han sin prestisje og popularitet til å beskytte motstandspresten Alfred Daumas (1910–1997) og sikret ham løslatelse.

Han grep personlig inn ved å utstede for eksempel falske dåpsattester, og bidro til opprettelsen av «Marcel-nettverket», som reddet flere hundre barn. Nice og omegn var takket være motstandskjempere, inkludert biskop Paul Rémond, et tilfluktssted for mange franske jøder, i samforstand med de italienske militærmyndigheter. Vésubie-dalen fungerte som et passasje og som mottakssted, den italienske byenVentimiglia ble av makthaverne inkludert i Paul Rémond i bispedømmet (som italienerne kalte «Nizza»), og det lettet reiser og å få gitt jøder status som beskyttede personer gitt av kommandoen til den italienske militære okkupasjonsstyrke ledet av general Mario Vercellino.

Kollaboratørene betraktet ham sin en fiendefigur; han ble betraktet som gaullist idet frigjøringen kom, og ble triumferende feiret tav folket.

Erkebiskop[rediger | rediger kilde]

Pius XII utnevnte ham til erkebiskop ad personam i 1949, men ikke til kardinal. I 1951 ble han forfremmet til kommandør i Æreslegionen, noe som gjorde ham alene med den heder blant de franske biskopene.

Selv etter andre verdenskrig viste Rémond seg som republikansk, patriotisk, nær folket, kritisk til kapitalismen, kritisk til kommunismen og sosialismen. Hans forsøk på å etablere en katolsk dagsavis (La Liberté) mislyktes i 1947 etter to års publisering. Han støttet først arbeiderprestbevegelsen, men forbød den i 1951. I 1960 møtte han president De Gaulle i Nice, som han hadde støttet siden 1958 og som verdsatte ham.

Han døde høyt aktet og æret i 1963 i en alder av 89 år, og ble gravlagt i Sainte-Réparate-katedralen, hvor en plakett minnes ham. I Nice er Boulevard Paul Rémond oppkalt etter ham.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Historique du 54e Régiment territorial d’infanterie pendant la guerre 1914–1918. Berger-Levrault, Nancy 1920.
  • Mandement et lettre pastorale de Monseigneur Paul Rémond, évêque de Clisma, aumônier inspecteur de l’armée du Rhin, au clergé et aux fidèles de l’aumônerie militaire pour le saint temps de carême 1922 (Bulletin religieux des catholiques français dans les provinces rhénanes 1. Supplement).
  • Ce qu‘il faut répondre aux objections de l’Action française. Conseils d’un évêque à des prêtres. Paris 1927.
  • L’heure d’obéir. Réponse aux difficultés d’Action française. Paris 1928.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Asher Cohen: Persécutions et Sauvetages. Juifs et Français sous l’Occupation et sous Vichy, éditions du Cerf, coll. « Histoire » ISSN 0769-2633, Paris, 1983 ISBN 2-204-04491-1, p.458-459
  • Ralph Schor: Un évêque dans le siècle. Monseigneur Paul Rémond (1873-1963), éditions Serre, Nice, 1984, 213 p. ISBN 2-86410-034-7
  • Jean-Marie Mayeur (red): Marc Sangnier et la démocratie sociale, presses universitaires de Franche-Comté, 2006, 210 p. ISBN 2-84867-159-9

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Léonore database, oppført som Jules Narcisse Paul RÉmond, Léonore 19800035/448/59996, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ GeneaStar, oppført som Paul Remond, GeneaStar person-ID remondj[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Léonore database[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.catholic-hierarchy.org remo, lest 1. mai 2024
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Paul-Jules-Narcisse_Rémond&oldid=24439615»