Transeuropeiske nett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Transeuropeiske nett (TEN) er et overordnet politikkområde i EU, med rettslig grunnlag i Traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 170-172. Formålet er å skape en moderne og effektiv infrastruktur, som skal forbinde de europeiske regionene og nasjonale nett. TEN anses avgjørende for et velfungerende indre marked i EU og for sysselsettingen, fordi de sørger for fri bevegelighet av varer, personer og tjenester.[1]

Unionen skal bidra til å opprette og utvikle transeuropeiske nett på tre områder:

  • Transeuropeiske transportnett (TEN-T), som dekker veitransport og kombinert transport, vannveier og havner samt det europeiske nett for høyhastighetstog. TEN-T ble innlemmet i EØS-avtalen i 2015.[2]
  • Transeuropeiske energinett (TEN-E), som dekker elektrisitets- og naturgassektorene. De er med på å opprette det indre marked for energi og bidrar til forsyningssikkerhet.
  • Transeuropeiske telekommunikasjonsnett (eTEN), som har som formål å gjennomføre transeuropeiske e-tjenester i offentlighetens interesse: e-læring, e-forvaltning osv.

I januar 2014 ble Connecting Europe Facility (CEF) lansert, som er et fond for perioden 2014-2020. CEF, som har et budsjett på 33 milliarder euro, har som formål å stimulere investeringer i TEN og skaffe midler fra både private og offentlige sektorer.[1][3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Glossary of summaries - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 28. september 2020. 
  2. ^ «TEN-T retningslinjer». Regjeringen.no (norsk). 17. november 2011. Besøkt 29. september 2020. 
  3. ^ SANDU, Catalin (19. mai 2017). «Infrastructure and Investment». Mobility and Transport - European Commission (engelsk). Besøkt 29. september 2020.