Anima og animus
Anima og animus er psykologiske betegnelser hvor «anima» er mannens urbilde (arketype) av kvinnen, og hvor kvinnens urbilde av mannen kalles «animus». Begrepene ble preget av den sveitsiske psykiateren Carl Gustav Jung. Anima/Animus forholder seg til vårt indre eller sjelsliv. Ikke sjel som forstått i metafysiske termer som noe som lever videre utover vår fysiske eksistens, men snarere sjel som i den indre kraften som animerer oss.[1]
Konseptet «Anima/Animus» er et av de mest populære konseptene innen jungiansk psykologi. Opprinnelig ble det skapt av Jung for å definere det ubevisste motsetningen til personlighetens sosiale maske, og dermed være en arketype som knytter det bevisste egoet til det ubevisste.[2] Begrepet eller konseptet har sin opprinnelse i ideen om at arketypen «Anima/Animus» er et motstykke til kjønnsidentitet, forstått som det feminine for menn og det maskuline for kvinner. På latin er Anima det feminine mens Animus er det maskuline kjønnet, som begge definerer «sjelen».[2]
«Anima og animus» er således en syzygi (fra gresk Συζυγία, syzygia, «par, konjunksjon»)[3] av dualistiske,[4] jungianske arketyper blant utvalget av andre animistiske deler i Selvet i jungiansk psykologi, beskrevet i analytisk psykologi og arketypisk psykologi, under paraplybetegnelsen transpersonlig psykologi.[5] De jungianske delene av Selvet er a priori del av det uendelige settet av arketyper innenfor det kollektive ubevisste.[6] Moderne jungiansk klinisk teori under det analytiske/arketypiske-psykiske rammeverket anser en syzygi-uten-sin-partner for å være som yin uten yang: motoverføring som avslører at logos og/eller eros trenger gjenopprettelse via en psykopomp, som formidler den identifiserte pasientens selv.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Farah: «The Archetypes of the Anima and Animus», CAJS, Center of Applied Jungian Studies
- ^ a b Melik-Akhazarova, Kamala: «Anima and Animus», IAAP, International Association of Analytical Psychology
- ^ «syzygi», NAOB
- ^ «dualisme», NAOB
- ^ Beebe, John (1988): «Primary Ambivalence Toward the Self», Swartz-Salant, Nathan; Stein, Murray, red.: The Borderline Personality in Analysis. The Chiron Clinical Series. Chiron Publications. ISBN 0-933029-13-6; s. 107. Sitat: «[A]nd dramatic behavior of the archetypes Jung named the anima and the animus. [..] so in Jung's vision of the psyche the anima/animus 'syzygy' of archetypes uses personal relations to achieve, finally, a bridge to the great transpersonal Self.»
- ^ Jung, Carl (1971): «Phenomenology of the Self», Campbell, Joseph, red.: The Portable Jung. Penguin Books. ISBN 978-0-14-015070-4; s. 145, 148–162.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata