Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
Jorden, vår egen planet som er én av åtte i solsystemet og den enseste hvor det er påvist at liv eksisterer
En planet (gammelgresk: πλανήτης αστήρ, planētēs astēr, som betyr «vandrende stjerne») er et himmellegeme som går i bane rundt en stjerne eller en stjernerest, og som er tilstrekkelig massiv til at dens egen gravitasjon har gjort den tilnærmet rund, men samtidig ikke så massiv at det forårsaker kjernefysisk fusjon. I tillegg må den ha ryddet «nabolaget» for planetesimaler. Begrepet planet er gammelt, med bånd til historie, vitenskap, mytologi og religion. Planetene ble opprinnelig sett på som guddommelige eller utsendte av guddommer av mange tidlige kulturer. Etter hvert som den vitenskapelige kunnskapen utviklet seg endret også den menneskelige oppfatningen av planetene seg.
I 2006 vedtok den internasjonale astronomiske union offisielt en resolusjon som definerte planeter innenfor solsystemet. Denne definisjonen har både blitt rost og kritisert, og den er fremdeles omstridt blant enkelte forskere siden den ekskluderer mange objekter med planetmasser basert på hvor eller hva de går i bane rundt. Ptolemaios antok at planetene gikk i bane rundt jorden i episykluser. Selv om tanken om at planetene gikk i bane rundt solen hadde blitt foreslått en rekke ganger, var det ikke før Galileo Galilei utførte de første astronomiske observasjonene ved hjelp av teleskop på 1600-tallet at dette synet ble støttet med beviser.
Arecibo-observatoriet er et radioteleskop i nærheten av byen Arecibo i Puerto Rico. Med sine 305 meter i diameter er det verdens største radioteleskop. Teleskopet drives av Cornell University i samarbeid med National Science Foundation. Observatoriet kalles også the National Astronomy and Ionosphere Center, selv om NAIC egentlig er organisasjonen som driver både teleskopet og tilhørende kontorer ved Cornell University. Teleskopet er med i flere filmer og TV-produksjoner, blant annet GoldenEye og Contact.
Valles Marineris er en enorm canyon på Mars. Med en lengde på cirka 4 000 km, en bredde på opp til 200 km og en dybde på 7 km, er canyonen antatt å ha blitt dannet av jordskorpens bevegelser og senere utvidet av erosjon.
Tycho Brahe var en dansk vitenskapsmann som grunnla den moderne observerende astronomien. Han ble født på Knudstrup (Knutstorp) slott utenfor Landscrone i det danske Skåne. Han vokste opp hos sin onkel Jørgen Brahe. Familien ønsket at han skulle bli opplært i jus og sendte ham på forskjellige læreanstalter fra han var tolv år gammel. Men selv ble han meget interessert i astronomi. Han viste også interesse for astrologi og alkymi. Frem til 1570 oppholdt Brahe seg stort sett i utlandet, særlig i Tyskland. I 1574 holdt han etter anmodning av kongen forelesninger ved universitetet i København om astronomi; fra 1576 fikk han fast understøttelse og store pengegaver. På øya Ven bygde Brahe slottet Uranienborg og observatoriet Stjerneborg, og arbeidet der ofte med sin søster Sophie Brahe som assistent.
Jupiters måner er en gruppe på 67 bekreftede måner som kretser rundt planeten Jupiter. 51 av disse har fått navn. Dette er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen. Siden 1892 har 63 mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske gudenJupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.
