Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
En komet er et mindre himmellegeme som kretser rundt en stjerne. Når den befinner seg tilstrekkelig nær stjernen, fremtrer en synlig koma (atmosfære) eller en hale som først og fremst skyldes påvirkningen fra stjernens stråling på kometkjernen. Kometkjerner er svakt sammenholdte samlinger av is, støv og mindre steinpartikler, og varierer i størrelse fra ca. 100 meter til 30 km.
Kometenes periodiskeomløpstid varierer fra noen få år til hundretusenvis av år. Enkelte passerer bare én eneste gang gjennom den indre delen av solsystemet før de fortsetter utover i rommet. Kometer med en kort periode antas å ha opphav i Kuiperbeltet eller i den spredte skiven utenfor Neptuns omløpsbane. Langperiodiske kometer antas å ha opphav i et område som er mye lengre fra solen, i Oorts sky, som består av fragmenter som ble til overs ved kondensasjonen av soltåken. Når andre stjerner kommer i nærheten av vårt solsystem og Oorts sky, kan de isete objektene skyves ut av sine baner og falle inn mot solen og planetene, hvor de får omløpsbane som en komet. På samme måte kan gasskjempenesgravitasjon forandre banene.
Observatoire de Nice er et astronomisk observatorium i Nice, Frankrike. Det ligger på toppen av Mont Gros. Byggingen av observatoriet ble satt i gang i 1879 av bankieren Raphaël Bischoffsheim. Arkitekten var Charles Garnier, og hovedkuppelen ble tegnet av Gustave Eiffel. Refraktorteleskopet på 76 cm ble satt i drift i 1888, og var da verdens største teleskop. Det ble overgått et år senere av den 91 cm store refraktoren ved Lick Observatory.
Aleksander Wolszczan er en polskastronom som oppdaget de første ekstrasolare planeter og pulsarplaneter. I 1991 oppdaget han de tre første eksoplanetene, som kretset rundt pulsaren PSR B1257+12 i stjernebildet Jomfruen. Dette planetariske systemet er det første ekstrasolare system (hvis eksistens er bevist) oppdaget i Universet. Oppdagelsen ble publisert i 1992 i Nature, som har betegnet den som en av de 15 mest fundamentale oppdagelser tidsskriftet noensinne har publisert. I 1996 fikk han tildelt Beatrice M. Tinsley Prize av American Astronomical Society.
Jupiters måner er en gruppe på 67 bekreftede måner som kretser rundt planeten Jupiter. 51 av disse har fått navn. Dette er det største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet. De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen. Siden 1892 har 63 mindre jovianske måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske gudenJupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.
